progresjon, tvil og regresjon mot gjennomsnittet

"Det er ikke noen gode tak her". "Jeg når ikke opp". "Tauet havner bak foten når jeg beveger meg".  "Ææh". Jeg står nesten i toppen av en klatrerute og hører den ynkelige, survete lyden av min egen stemme.  Hendene glir over fjellveggen. Føler seg frem og tilbake med et håp om at det er noe jeg har oversett, men det dukker ikke opp noen flere tak. Sakte, men sikkert har jeg beveget meg opp ruta. Enkelte partier har bydd på nervøst ubehag og et spennende klipp, men til slutt står jeg nå like under ankeret. Jeg trenger kun klippe inn i toppankeret så har jeg perset, men jeg kvier meg for det siste flyttet. Føttene står godt og armene er sterke selv om jeg allerede har stått lenge og nølt. Frem og tilbake. Oppmuntrende ord stiger opp fra bakken. Sikrer minner meg på å puste og slappe av, at jeg er sterk og står godt. Jeg lar ordene sive inn i hodet. Det mentale har vært utfordringen hele veien opp. Kroppen er mer enn sterk nok og bevegelsene er godt innenfor, men hodet spinner konsekvens analyse og kastastrofe tanker i hundre retninger. 

Akkurat nå føles prosessen om bli mamma også litt sånn. Startskuddet nærmer seg, men jeg kvier og gruer meg for det siste flyttet. Gruer meg til å fylle kroppen med hormoner og de potensielle konsekvensene. Til å stikke en nål rett inn i eggstokken for å hente ut egg. Bli et hormonelt monster som venter på den positive testen. Alle kilder tyder på at IVF er en tøff prosess for kropp og hodet, full av kjipe nedturer. I tillegg fylles hodet fylles av sorgen over at jeg skal gjennom dette helt alene. Det er så forbanna trist å vite at man er så veldig alene om de kjipe nedturene som kommer.  Med 30 % mulighet for å lykkes så er sannsynligheten stor for at det hele blir forgjeves.  Jeg trøster meg med at på den andre siden av høsten så vil jeg uansett utfall komme ut av limboet jeg befinner meg i nå. Om det å bli mamma ikke ligger i kortene, så kan jeg hvertfall begynne å stable på plass et annet liv og vite at jeg forsøkte alt. 

​Jeg puster ut og prøver samle meg i veggen. Kan ikke gi meg når jeg er så nære. Kaster et siste blikk på neste fottak og bestemmer meg til slutt for å gå for bevegelsen. Venstrehånd legger seg bestemt rundt taket og tar i mot vekten i det jeg lener meg til siden. Kraften spenner opp fra føttene og gjennom hele kroppen i det jeg strekker meg kontrollert mot ankeret. Et takknemlig, høyt rop unnslipper leppene i det tauet klippes trygt inn i karabinen. Yes! Det gikk!  Ny pers! Om det ikke føles som det er progresjon på så mange andre områder i livet, så er det hvertfall progresjon i klatringen. Progresjon, eller utvikling i samme retning som det egentlig betyr, er et positivt ladet ord. Å la seg drive fremover og utvikle seg oppleves meningsfylt. Grafen som peker oppover er idealet i mange sammenhenger, men med unntak av klatringen føles det som jeg akkurat nå står i en krusedull på midten.

I en sykdomsprosess er ikke progresjon noe å trakte etter. Der er motsatsen regresjon, å foretrekke. At lupusen ikke utvikler seg videre og aller helst trekker seg tilbake er jo målet med behandlingen. I den sammenheng dukket det opp et interessant uttrykk fra en annen lupuspasient, «regresjon mot gjennomsnittet».  Regresjon mot gjennomsnittet er et statistisk fenomen som beskriver at over tid vil man vende tilbake mot gjennomsnittet eller "normalen" uavhengig av tiltak, inngripen, behandling osv. At ekstreme verdier eller utfall vil etterfølges av mer middelmådige, uavhengig av hva du egentlig gjorde. Litt lettvint sagt så vil man alltid vende tilbake mot midten eller middelmådigheten. Så kanskje jeg ikke burde tenke så mye på at jeg befinner meg i en krussedull på midten? Statistisk sett er det jo der de fleste av oss vil være eller ende opp.