Reunion

Lukten av lakk siger opp idet børsten brer seg utover pekefingeren. Med rolige, sirlige bevegelser dekkes neglene en etter en med en blodrød farge. Det er egentlig sjelden jeg bruker neglelakk nå om dagen, men i kveld pynter jeg litt ekstra på fasaden. Håret har gjennomgått et mer eller mindre vellykket angrep med hårspray og kjolen ligger klar på sengen. Det er i år nemlig 20 år siden jeg gikk ut fra videregående og i kveld er det reunion for avgangskullet. For et år siden hadde jeg nok hatt et mye mer ambivalent forhold til å delta. Det er ikke til å unngå at et slikt jubileum bringer med seg noen tanker om hvor man er kontra hva man hadde sett for seg for 20 år siden, uavhengig av hvor lite realistisk man kanskje er som 19-åring.  

Heldigvis kan mye forandre seg på et år så jeg gleder meg til i kveld. Midt oppi dette foreløpig litt mislykkede solomamma-prosjektet så blir det deilig med en avveksling. Mimre litt med gamle bekjente, høre noen gode historier. Minnes og le over sin egen ungdommelig skråsikkerhet om hvordan livet fungerer og hvor det bærer.  For selv om 39 år gamle Lisa ikke er hva 19 år gamle Lisa hadde sett for seg, så liker jeg denne versjonen stadig bedre. Hun har en ydmykhet og sårbarhet som er mer synlig og tilgjengelig enn den var tidligere.   

I den japanske kunstformen Kintsukuroi limes knust porselen og keramikk sammen igjen med gull. Filosofien bak er å omfavne det uperfekte og gjøre reparasjonen til noe vakkert fordi det er en del av historien. Kanskje burde vi noen ganger være flinkere til å fremheve våre egne sprekker og sårbarheter, og ikke bare høydepunktene ved slike anledninger. Det er jo gjerne sprekkene i fasaden vi nikker gjenkjennende til og omfavner i andre. Så selv om håret er høyt og neglene blodrød så er det med senkende skuldre og en avslappet indre ro jeg rusler bort til Reunions fest. Dette tror jeg rett og slett blir kjempekoselig!