Romjulsdate under pleddet

Det er 4. juledag, og jeg har akkurat kommet hjem fra jobb. På ovnen putrer en porsjon gulrotsuppe fra fryseren og et rundstykke er i ferd med å bli svidd i stekovnen. Spisebordet er fylt med rester fra gaveinnpakkingen lille julaften, og i gangen står det fortsatt en bag som ikke er pakket helt ut. Jeg burde antageligvis ha ryddet og vasket litt, men i kveld ser jeg egentlig frem til å ha en romjulsdate helt for meg selv. Etter å ha tent noen stearinlys åpner jeg Netflixen for å finne en film å kose meg med. Et søk på ordet Christmas drar frem en rekke blankpolerte julefilmcover i grønt og rødt. Du vet, julefilm ala Hallmark. Filmer hvor en travel karriere kvinne som ikke liker julen reiser hjem til hjembyen. Over kremfylte kakaokopper og fall på isen oppdager hun den jordnære naboen og gjennom en collage av idylliske juledater finner hun julemagien. Eller noe i den duren.  

Dating er noe det ikke har blitt så mye av i 2021 for min del. 
Det fristet ikke så veldig å date rett etter jeg hadde blitt syk. Det var liksom nok å forholde seg til med å akseptere alt rundt sykdommen. Det kroniske aspektet, de potensielle komplikasjonene, medisineringen, bivirkninger og humørsvingninger. Det gjorde rett og slett noe med selvtilliten, og det var vanskelig å se på seg selv som en potensiell partner for noen med all denne sykdommen innabords. Til slutt måtte jeg riste litt i meg selv og minne meg på at å være frisk var jo vitterlig ikke den eneste positive egenskapen jeg hadde før jeg ble syk! 

Dating er noe som krever tid og energi. Hvertfall hvis man er lei av å svømme på overflaten. Det kan være gøy å plaske og leke på grunna en liten stund, men på et eller annet tidspunkt må man svømme ut for å dykke på dypet. Det siste året har jo dypet og mørket føltes ganske intenst og tett på til tider, og man vil jo gjerne ha noen som håndterer alt, ikke bare det søte, snille og hyggelige.  Sånn sett har kanskje filteret for hvilke kvaliteter og dynamikk man ser etter også blitt strammet inn. Å bruke tid og dyrebar energi på halvlunkent og halvhjertet initiativ er ikke lenger aktuelt.  

Så hvor fort forteller man at man har fått en kronisk sykdom og forsøker aktivt å bli alenemor? Er det litt heftig kost på 1. date?  Nå dater jo jeg i et bruktmarked som begynner fylles opp av nyskilte håpefulle, så alle har jo en bagasje av ulikt kaliber. Men jeg ser jo at det kan være en overveldende pakke å svelge for de som plutselig befinner seg på markedet igjen. Når jeg var på de første datene i sommer var diagnosen såpass fersk at det føltes som den lå så utrolig synlig utenpå. Derfor fikk jeg et litt forfengelig behov for å forklare hvorfor jeg så syk ut. Selv om jeg i realiteten antageligvis ikke så så syk ut som jeg trodde. Sykdommen var nok heller ikke helt avgjørende for utfallet, at det ikke ble noe mer ut av disse datene handlet nok mer om kjemi enn lupus.  Sant og si tror jeg kanskje babyplanene mine er mer avskrekkende enn lupusen.   

Etterhvert som jeg har blitt friskere og friskere har jeg endelig kommet til et punkt hvor sykdommen ikke lenger ligger så langt fremme. Behovet for å forklare at jeg er eller ser syk ut er ikke der på samme måte lenger. Det henger vel litt sammen med at det hele føles mye mer håndterbart enn det gjorde i starten. Det har blitt en mer integrert og ordinær del av meg. Like dagligdags som at jeg strikker når jeg ser på tv, så tar jeg noen piller for å holde meg frisk. Det samme gjelder faktum at jeg forsøker å bli alenemor. Disse planene er blitt så dagligdagse i min verden at jeg noen ganger glemmer at de kanskje kan føles overveldende å få servert i fanget. I likhet med lupusen er det blitt en del av totalpakken som er meg, og hvis den totalpakken er skremmende er det kanskje like greit at de blir skremt på 1. date som på 10. date?    

Jeg lukker ned julesøket på Netflix. Det blir fint lite søtladen juleromantikk her, så jeg krøller meg under pleddet og setter på "Death to 2021" i stedet.  Humrer meg litt gjennom første halvdel av filmen, mens øyelokkene synker lenger og lenger ned i sofaen. Våkner til i det rulleteksten sklir over skjermen og kaster et raskt blikk rundt i stua. Skyver vekk alle tanker om å finne frem støvsugeren og rydde. Ikke i kveld. I kveld tar jeg heller en film til og "Bridget Jones; Alle gode ting er 3" ligger lagelig til på Netflix. Du och jag Bridget, du och jag.