Sesongskifte

August er over og satte med det punktum for sommermånedene. For de av oss som elsker alle årstidene så er også høsten et velkomment sceneskifte. Solen er ikke lenger like intens så snart kan solfaktor 50 få hvile litt og huden få pusten litt friere. Det ligger en deilig friskhet i luften som er blitt merkbart kjøligere mot skjørtkledte legger. Bjørketrærne som ligger langs Steinsletta har fått gyldne blader og står i stil til den gule åkeren. En formasjon med fugler flyr over himmelen som virker ekstra blå. Jeg har tilbragt ettermiddagen hos en venninne og er på tur hjem. En snarvisitt innom hverdagslivet slik det ser ut for de fleste av venninnene mine nå. De siste årene har det for alvor foregått et sesongskifte der også. De fleste rakk toget med hus, mann og barn, og vi blir stadig færre som står igjen på perrongen. 

Der hvor noen kanskje misunner meg friheten og all tiden jeg har til rådighet, kjenner jeg på et savn etter familielivet jeg ikke fikk til å skape. «Det ordner seg nok» sier jeg. Forsøker virke modig og uanfektet. "Det ordner seg for snille jenter" svarer de, men stemmen er ikke lenger like sikker.  Det er vanskelig å innrømme for seg selv at man kjenner på misunnelse. Misunnelse ovenfor gode venninner som en etter en glir inn i kjernefamilien. Med en naturlig letthet takler de tidsklemmen med jobb, bleier, barnegråt og sure smuler. I mellomtiden sitter man på utsiden og titter inn, mens avstanden blir stadig større. Hvordan havnet man her på utsiden? Hvorfor føles det egentlig som man er på utsiden? Føles det bare sånn fordi det ble annerledes enn man hadde sett for seg. Er det kanskje forventningene som er det største problemet? Forventningene om hvordan det skulle sett ut?

​Det er ikke nye tanker. De har surret i hodet før.  De gjør mindre skade når man godtar at de er der.  Når man ikke forsøker overstyre eller fortrenge, bare registrerer at de er der og snart vil forsvinne igjen. Erstattes av påminnelsen om at det finnes større og verre problemer enn barnløshet og lupus. Til slutt er det som oftest takknemlighet som vinner den interne dragkampen med selvmedlidenhet. Min første lupus sommer er forbi og med unntak av et bitte lite oppbluss og litt høyere kortison doser gikk det jo veldig bra, med tanke på alt jeg hadde hørt. Jeg titter utover jordet. Et dryss av dråper fra vanning systemet treffer ansiktet i det jeg sykler forbi. Det bringer plutselig frem den litt barnslig gleden over vann. Jeg må smile. Det er jo ikke for sent helt ennå. Det sås frø om høsten også. Frø som gir fine blomster når våren kommer.