Skal, skal ikke

Det er onsdag kveld. Jeg sitter på sofaen etter det som har vært en kjempefin tur med familien, men nå har hormonene og tårene overtatt styringen. I morgen kommer nemlig mensen og det vil være startskuddet på IVF behandlingen. Burde jeg ikke vært fylt av forventning, spenning og glede nå? Burde jeg ikke vært overlykkelig? I stedet er jeg fylt med en veldig sorg og klarer ikke slutte hikste. Tanken på at eggene mine skal hentes ut med en sprøyte og puttes i en skål med en vilt fremmed donor føles motbydelig. Så kaldt og kjærlighetsløst.

En snarvisitt innom en venninnes familieliv i helgen fremkalte en påminnelse om hva som mangler i mitt. Barna som er skapt av kjærligheten mellom hun og mannen, i motsetning til min medisinske prosedyre med en ukjent i ligningen. I kveld føles denne tanken så altoppslukende og sår. Jeg har vært så fokusert på forsøkene og argumentasjonen om å bli alenemor at jeg har helt glemt å håpe på alternativet.  Og nå er det jo hvertfall for sent. Det er dette som er min sjanse til å få egne barn, og fortsatt sitter jeg her i kveld med tvilen langt opp i halsen. 

Jeg åpner Instagram for å scrolle vekk ubehaget. Feeden fylles av hashtaggen #klatring. Om jeg skulle mislykkes med å bli mor var tanken å fokusere på hobbyene mine, kanskje reise til spennende steder. I feeden dukker det også opp bilder av gravide og små søte babyer. Gjerne med tips og råd til vordene mødre. Alltid med en antagelse om at man er 2. Om jeg skulle bli gravid, vil jeg klare og se gjennom og bort i fra det lykkelige, vakre familielivet jeg hele tiden blir presentert? Vil jeg savne det frie livet jeg lever nå eller er de kalde føttene egentlig bare frykt forkledd som tvil? Frykten for å det ukjente livet som venter hvis jeg hopper uti dette. Frykten for at det kanskje ikke går? Livet jeg lever nå føles kjent og trygt. Livet som alenemor er noe helt nytt og ukjent. At det blir slitsomt har jeg vel en formening om. Andres erfaringer vitner om hvor slitsomt det er å bli foreldere, og de har vært to om jobben. Åresvis uten søvn virker å være normalen. Hvis det det i tillegg slenges inn et fullskala lupusoppbluss inn i miksen, vil det være verdt det?  Er det å få barn det mirakelet man blir fortalt at det er?     

Tankene og spørsmålene er påtrengende. Det er en privilegert situasjon å sitte med et slikt dilemma. Og kan jeg egentlig ombestemme meg nå? Selv om de aldri vil innrømme det så vet jeg jo at noen kommer til å bli skuffet hvis jeg ombestemmer meg. Foreldre som ønsker bli besteforeldre. Besteforeldre som håper å oppleve å få oldebarn. Og ikke minst meg selv, sjansen er vel stor for at jeg kommer jeg til å bli skuffet over meg selv hvis jeg sier fra meg dette som har vært målet så lenge.

Det er ikke en problemstilling som kan summeres opp i tabeller med 2 streker under fasitsvaret. Det eneste jeg kan gjøre er å forsøke sortere hva som ligger bak de ulike tankene og følelsene. Hva kommer utenfra og hva er mitt? Er det frykt, realistiske/urealistiske forventninger, PMS og hormoner? Til syvende og sist tror jeg alle tankene og følelsene rundt dette har blitt prosessert så grundig i underbevisstheten slik at magefølelsen  vil guide meg i riktig retning.