Størst av alt er usikkerheten

På samme måte som kroppen trenger sunn næring, trenger også det mentale tilføring av sunn næring. Så bildet over er en liten snack som henger på kjøleskapet mitt om dagen. Det som kanskje har vært det vanskeligste med hele diagnosen er å godta å måtte leve med usikkerheten. Illusjonen av å kontroll forsvant og det har tidvis vært krevende å innse hva man kan påvirke og hva som er helt utenfor min kontroll. ​I starten handlet det mye om å ta pillene, prøve å føle seg bedre og vente på neste kontroll hos legen. Høre at prøvesvarene ble stadig bedre og at medisinene fungerer. Det var en form for forutsigbarhet og plan i det. Nå glir jeg mer og mer over i hverdagen av å leve med diagnosen, og det er her den virkelig jobben med å takle den begynner.  Det å lære seg å leve med å ikke vite hvordan den vil utfolde seg. Det er viktig å ikke glemme den mentale biten midt oppi alt fokuset på pillebrettet, sunn mat og trening.

Sosiale medier blir sånn sett et litt tveegget sverd. Det ligger  mye der som kan være en trøst og en følelse av å ikke være alene med en sær diagnose. Men samtidig så kan det også forsterke katastrofe tenkingen. Mange av beskrivelsene kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg har ikke noe særlig daglige plager, føler meg frisk og vital  mesteparten av tiden. Kroppen fungerer godt. På den ene siden er jeg takknemlig for at sammenlignet med disse beskrivelsene så er min lupus foreløpig ganske mild og snill. På den andre siden så trigger de en liten bekymring i form av, er det dette som venter? Er man foreløpig bare lykkelig uvitende og naiv? Hvis man ikke er obs er det lett å la seg spinne nedover i en tankespiral av mørke fremtidsutsikter. 

Det finnes uendelig mange sitater rundt tanken om å gi slipp og flyte med. Det  er så lett i teorien, men så vanskelig i praksis. Noen ganger er det så mye lettere  å gå over i fikse-modus, i stedet for å bare la ting utfolde seg. Legge en plan, stake en retning, forsøke forutse fremtiden. Uforutsigbarheten i det hele kan føles så ubehagelig, at det nesten blir lammende. Hodet går over på høygir. Forsøker å finne løsninger på hypotetiske problemer som ikke har oppstått ennå, og som kanskje aldri kommer til å gjøre det.  Som for eksempel når jeg syklet hjem i går ettermiddag og kjenner at stikkingen på venstre side av brystet ikke har gitt seg ennå. Uten forsvarsel og betenkningstid slår hodet over fra «skal jeg kjøpe noe godt til fredagskvelden?» til «hva skjer hvis jeg får en blodpropp som løsner mens jeg er alene hjemme?» Det høres helt hysterisk ut, men disse tankene kommer noen ganger som en impuls som er vanskelig å skru av. Å lære seg å la den impulsive tanken bare oppstå og oppløses igjen uten å spinne den videre er en viktig del av å håndtere usikkerheten. ​

Samtidig er det usikkerheten som gir livet nerve. Det er den som drar oss fremover. Med forventningsfull eller skrekkblandet fryd over over hva som venter rundt neste sving. Det kan bli bedre, det kan bli verre. Det eneste som er 100% sikkert er at ting vil forandre seg. Som sitatet sier: 

«The only thing constant in life is change»
- Heraclitus