Tante røds uante krefter

Sommervarmen henger oppunder taket i klatrehallen og en svettedråpe har begynt å bane seg vei nedover leggen. Kroppen kjennes tung, seig og klønete. Hendene er svette og slepphendte, mens jeg prøver å samle krefter til flyttet som kommer og neste klipp. Målet i dag er å gå ut gruffet jeg har i hodet, så jeg har på forhånd bestemt meg for 3 tunge ruter jeg skal prøve på.  Jeg vil kjenne kroppen jobbe, kjenne at det er tungt, falle hvis jeg må. Føle på at jeg har tæl, styrke og mot til å forsøke også når det er tungt. 

Jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle lete etter symptomer, at jeg ikke skulle teste før blodprøven. Men et eller annet sted på veien gled den avventende holdningen over i overbevisning om at denne gangen sitter den. Først ville jeg bare teste ut Ovitrellen og kjenne på følelsen av holde en positiv test i hånden. Men et sted i magen dukket det opp en følelse av «jeg er faktisk gravid». Og nysgjerrigheten og testegalskapen  ble for stor. Alle tanker om å ikke teste før blodprøven forsvant ut vinduet. Det var så altfor lett å falle inn i «prøveboblen».  Det så nesten også ut som det skulle komme til å stemme. Etter en kritthvit test dukket det nemlig opp en test med en svak anelse av strek. Ikke innenfor tiden riktignok, men likevel en anelse og et håp om at her vil det snart komme en stor, sterk strek etterhvert. Stille, nesten umerkelig maltes et bilde av de neste 9 månedene.. Men den sterke streken kom aldri. I stedet kom tante rød valsende gjennom det nymalte bildet. Denne beryktede tanten som pleier å dukke opp når det passer som dårligst. Tårene og melankolien natt til søndag ga plutselig mening. Kanskje humøret som løper foran og varsler tante røds ankomst er kroppens måte og sørge over nok en forspilt sjanse? I fertilitetsbehandling betyr hun hvertfall dårlig nyheter når hun dukker opp. Slik ble det altså denne gangen også.

Med den litt upopulære tanten følger det også en viss villskap. og energi. Den sinna energien som fikk meg til å kaste ut alle klærne jeg hadde tenkt å sy barneklær av i Fretex containeren. Som fikk meg til å gyve løs på boder og skap med søplesekk og klut. Som skrudde volumet på max og danset vilt rundt i stuen i et febrilsk forsøk på å bli kvitt følelsen av at alt stagnerer. Villskapen som gir meg mest lyst til å hive alt opp i luften og flykte fra det hele. Som får meg til å skrike høyt og skjærende i bilen for å slippe ut frustrasjonen. For det må ut. Hvis ikke vokser det til en slibrig, bitter svulst i halsen og brystet. Som forsøkes svelges vekk med sjokolade. Det er de samme kreftene jeg tar ut i klatreveggen i dag. Flytt for flytt, rute for rute.  Sakte men sikkert gjenvinnes selvtilliten til kroppen. For selv om tante rød betyr slutten er hun samtidig også begynnelsen.  En hormonell virvelvind som feier ut det gamle utgåtte og gjør klar for en ny start. Begynnelsen på en ny syklus, en ny mulighet. Og så lenge hun fortsetter å dukke opp hver måned er det fortsatt håp og egg igjen i kurven.