Trening og lupuslivet på snapchat

På snapchat er det en konto som heter Lupuslivet. Her deler ulike mennesker med lupusdiagnosen smått og stort fra livet sitt.  Annenhver mandag fremover er det jeg som snapper på snapkontoen, og ukens tema er "Trening" så dette innlegget er basert på dette. Trening og fysisk aktivitet fremheves som svært viktig for revmatikere, for å hindre funksjonstap. Ordet trening er ofte tett knyttet opp mot slanking og vekttap, et tema som kan skape sterke følelser i folk. Januar er gjerne høytiden for slanking og sunnere livstil, noe som reflekteres i innholdet i aviser, magasiner og tv-programmer. Tv-programmet "16 uker i helvete" skapte en god del debatt og illustrerer hvor følsomt dette temaet kan være. Personlig tror jeg at vi har en tendens til å henge oss opp i vår egen personlige fasit og erfaringer når temaet trening kommer opp. Når noe fungerer så godt for oss selv antar vi også at andre vil bli like frelst og skjønne hva vi mener, bare de gir det et forsøk. Det som i utgangspunktet er godt ment kan raskt fremstå som litt misjonerende. 

Egentlig tror jeg at jeg liker uttrykket fysisk aktivitet bedre enn trening. Fysisk aktivitet rommer og har plass til så mye mer enn uttrykket trening. Når det kommer til trening og fysisk aktivitet tror jeg det aller viktigste er å finne aktiviteter man liker å drive med. Når det er ting man liker så vil motivasjonen komme av seg selv.  Det er jo også de aktivitetene som gir mest påfyll. Det hjelper lite å  finne det ultimate treningsprogrammet, med den beste treningseffekten hvis du synes det er møkk kjedelig å gjennomføre. Å tvinge seg gjennom et treningsprogram man ikke liker syns jeg er bortkastet tid og energi. Om treningseffekten er aldri så godt dokumentert. Styrketrening er en sånn aktivitet som jeg sliter å finne motivasjon til. Det er i utgangspunktet viktig med tanke på bivirkninger fra prednisolonen og aldring. Men det er så fryktelig kjedelig. Klatring derimot elsker jeg, og bruker mer enn gjerne masse tid og energi i klatrehallen. 

Etter jeg ble syk setter utrolig mye mer pris på kroppen og det den er i stand til. Fysisk aktivitet og bevegelse gir meg enda mer nå enn tidligere, også de dagene jeg ikke orker like mye. Jeg forsøker ikke lenger å straffe eller piske kroppen i form når den er sliten. Den fortjener bedre enn det. Men det er en ting jeg forøker utsette den for selv om det ikke nødvendigvis er like gøy alltid. Det er å få opp pulsen og la hjerte jobbe litt. Hjertehelsen er det ekstra viktig å passe på som revmatiker, så en intervall økt innimellom

Lupuslivet på Snapchat