Ultralyd av hjerte

Det er mandag morgen og jeg sitter på medisinsk poliklinikk utenfor et rom merket EKG spirometri. Milde ansikter i pleieruniformer og legefrakker beveger seg effektivt i gangene. En pasient i seng trilles forbi. Jeg har fått time til ultralyd i hjertet og om noen få minutter er det min tur. Siden de hadde en mistanke om mulig perikarditt når jeg ble syk oppfordret Rikshospitalet til at det skulle tas ultralyd av hjerte før IVF behandlingen. Det er ganske lenge siden jeg ble henvist, så jeg føler meg ikke så veldig bekymret for at de skal finne noe, men det er fint å få det sjekket. Kontroll av hjerte og  hjertehelse er jo noe som er viktig for revmatikere. 

Jeg slippes inn i rommet av en blid sykepleier. Hun ber meg kle av meg på overkroppen og legge meg på benken. Vi småprater litt mens hun fester klistrelapper og ledninger for å ta EKG og blodtrykk. Blodtrykket er 113/68, jeg husker aldri helt hva som er bra blodtrykk, men hun fortsetter med å fortelle meg at blodtrykket helt fint.  Pulsen min fyller EKG papiret som kommer ut av skriveren med jevne bølger og ansiktet til sykepleieren gir ingen grunn til bekymring der heller.  Etter et par minutter stiller legen seg ved siden av benken  og etter litt hyggelig småprat og spørsmål om sykdomshistorien i familien går hun i gang med undersøkelsen. Hun forklarer at hun skal se på hvordan hjertekamrene hjerteklaffene, muskelbevegelsene, blodstrømmen og lydene ser ut i hjertet og at undersøkelsen vil ta ca 40 minutter. 

Det tas bilder og film fra flere vinkler og undersøkelsen er  helt smertefri. Legen viser og  forklarer velvillig hva bildene viser og hva de ser etter. En hvit hinne i det ene bildet viser noe som kan være arrvev etter perikarditt, men det er ikke noe væske i hinnen og alt ser fint nå. Det er bittelitt lekkasje fra noen av klaffene. Det vil si at de ikke lukker seg helt tett igjen, og litt blod renner tilbake igjen. Det kan være en fysiologisk «skjønnhetsfeil» og det er snakk om veldig lite, noe som ikke er uvanlig. I det hele ser alt veldig fint og normalt ut. Det er en klaff det absolutt ikke får være lekkasje i og det er aortaklaffen. Eller «Mercedesstjernen» som legen også kaller den. Den ser nemlig ut som en Mercedesstjerne ovenfra. «Mercedesstjerna» mi er tett og lekker ikke.  Lydene og bevegelsene i hjertet er normale forsikrer hun meg og peker på de symmetriske gule bølgene på skjermen. Hun er nok klar over at å høre ordet lekkasje kan høres litt voldsomt ut og jeg glad hun tar seg tiden til å forklare fremfor at jeg leser det i journalen etterpå. 

Det er ikke hver dag man får se hjertet jobbe live på skjerm. Dette organet det er knyttet så mye symbolisme til.  Stedet hvor sjelen og kjærligheten bor. Det er lite ved den pulserende pungen på skjermen som vitner om å være sjelens og kjærlighetens hjem, men taktfast og ufortrødent jobber den videre. Fyller meg liv og holder meg oppreist. Blandet med nysgjerrigheten ligger en erkjennelse av hvor sårbart det hele er. En dag vil det slå sitt siste slag og det hele vil være over.  Men som Snoopy så klokt sier:

​