Ut av dvalen: Solomammadrømmen

​

I hagen hjemme hos mamma har jeg tatt frem en gammel gyngehest. Det er en gyngehest i tre fra 50-tallet som som hadde sett bedre dager da jeg fikk den. Gyngehesten er et oppussings prosjekt som ble påbegynt i høst, men ble satt på vent. Det ligger en gryende forventning i at gyngehesten er tatt frem igjen nå i sommer. Om under 3 uker er det kontroll hos revmatalogen og det er et spørsmål som brenner sterkt. Kan jeg gjøre et nytt Danmarksforsøk i høst? 

For litt over et år siden satt jeg og fulgte spent med når stortinget skulle stemme over endringene i bioteknologi loven. I opptakten til avstemningen kunne man se i  kommentarfeltene at dette er et betent tema for noen. Endringene åpnet nemlig for at også enslige kvinner skulle kunne få assistert befruktning i Norge og det var særlig dette punktet det var mest usikkerhet rundt om ville bli vedtatt. Da den nye loven ble vedtatt 08.06.2020 var jeg allerede i gang med prosessen med å reise til Danmark, men jublet høyt for at dette også skulle bli lov i Norge.

Å bestemme seg for å forsøke bli mor på egenhånd  har vært en prossess i seg selv, og er ikke noe man tar lett på. Ideen om kjernefamilien står sterkt og er noe man nesten tar for gitt skal skje av seg selv på et tidspunkt. Men livet lar seg sjelden tvinge inn i pene, pyntelige planer. I utgangspunktet hadde jeg en tanke om at hvis jeg ikke hadde møtt drømmemannen når jeg var 35, skulle jeg gjøre det på egenhånd, men det skulle fortsatt ta enda 2 år før tanken var ferdigmodnet og valget var tatt. Naiv som man er tror man jo at når valget er tatt så vil resten gå av seg selv. Men naturen er lunefull og 3 forsøk senere var jeg fortsatt ikke blitt gravid. At det skulle dukke opp et lupus-formet skjær i sjøen hadde jeg heller ikke sett for meg. Noen dommedagsprofeter fra kommentarfeltene vil kanskje si at det er naturens hevn og at jeg fikk som fortjent. I en av mine mørkeste prednisolon stunder var jeg også selv inne på tanken.. Men sykdom og død kan ingen garantere seg mot, heller ikke de som danner familie på den «normale» måten.  

Heldigvis er det i dag rom for mange typer familieformer og med all støtten og oppmuntringen jeg har i menneskene rundt meg så kommer dette til å gå veldig bra. Mens gyngehesten får første lag med heftegrunning så krysser jeg fingrene og håper på tommel opp fra revmatalogen.