Utredning til IVF

Det er en sitrende forventning i kroppen i det jeg går oppover mot Rikshospitalet fra parkeringsplassen. Jeg er spent og nervøs for i dag har jeg time for utredning til IVF som enslig kvinne. Hva kommer de til å spørre om, hva kommer de til å si? Kommer jeg til å bli definert som uegnet? Det vil nok være den værste beskjeden jeg kan få, at jeg ikke er egnet til å bli mor fordi jeg er syk. 

I forbindelse med de 3 forsøkene jeg har hatt i Danmark har jeg allerede vært gjennom en rekke tanker og vurderinger rundt det å bli mor. På noen måter har jeg kanskje tenkt mer gjennom dette enn de fleste som gjør det på "den normale måten". Siden jeg ble syk har jeg gått gjennom mange av de samme tankene på nytt, med sykdommen i bakhodet. Det at jeg er alene gjør barnet mer sårbart hvis det skjer noe med  meg. Men prognosen for Lupus tilsier at jeg sannsynligvis vil leve et langt og ganske normalt liv. Og livet kan ramme hvem som helst. Selv de aller friskeste og sprekeste kan havne i ulykker og bli borte. Skal det stoppe oss fra å få barn, at det værst tenkelig kanskje kan skje? 

Met dette som bakteppe blir det til slutt min tur.
Det blir en fin time og den lille følelsen av at jeg skal på audition forsvinner i det jeg kommer inn på legens kontor. Det er en fin menneskelighet ved måten hun stiller spørsmål på som gjør at jeg slapper av.  Hun går grundig gjennom diagnosen min og undersøker meg med ultralyd. 
 I det timen nærmer seg slutten blir det klart; jeg får et forsøk med IVF! 

Ventelisten for at det skal bli tilgjengelig donor er lang, og ventetiden er ca 12mnd, men nå står jeg på listen!