Vargtimen

Klokken har passert 01:00, og jeg får fortsatt ikke sove. Kortisonen har gjort meg til et nattdyr. Tårene triller nedover kinnene i strie strømmer. Det svir i det de streifer forbi utslettet som har begynt å bre seg nedover neseryggen. Huden strammer og føles sår, tørr. Den mørke ensomheten har fylt soverommet og trykker hodet mitt dypere og dypere ned i puten. Kanskje hadde det vært like greit om jeg bare bare døde nå? Gått ut med et smell i stedet for å sakte men sikkert visne bort i sykdom og ensomhet?  Vargtimen er i ferd med å feste grepet. 

Innerst inne, i selve «grunnfjellet»  vet jeg at dette kommer til å gå bra. At det som er kjipt nå vil gå over. Jeg kommer til å føle meg bedre snart. Men når søvnen uteblir og vargtimen kommer snikende overdøves denne tryggheten  av en bunnløs håpløshet. Det er akkurat som kraften i vargtimen er forsterket av kortisonen. Den brer seg utover som en sort seig, guffe og siver ned i de mest sårbare sprekkene, der hvor den kan gjøre mest mulig skade. 

"Hjertet ditt kommer til å bli sykt og stoppe" hvisker den. "Men du trenger jo ikke noe hjerte, det er jo ingen som elsker deg. Hvem vil vel orke å elske deg nå? Du er syk, stygg, gammel. Du kommer til å dø snart, helt alene med sterke smerter." Den stygge stemmen slipper ikke taket. "Barn? Det kan du bare glemme. Du fortjener ikke bli mamma. De dårlige genene dine bør dø ut med deg" 

Ironisk nok betyr lupus ulv på latin, og i natt forsøker den spise meg opp innenfra. Jeg håper at den vil få litt mindre energi etterhvert