velkommen 2021

Det er et blekt, begredelig ansikt som titter tilbake fra speilet over vasken. Glitterkjolen jeg har tatt på i et forsøk på å føle meg litt freshere gir bare en grell kontrast. Det er nyttårsaften og jeg kan ikke vente til 2020 er over. Det var det året koronaen kom. Det året jeg forelsket meg i feil person, som forelsket seg i en annen. Det året jeg hadde 3 forsøk på å bli gravid i Danmark, og kom tomhendt hjem. Eller ikke helt tomhendt tydeligvis, jeg avsluttet jo året med med en Lupus diagnose. Min personlige nyttårskavalkade føles nitrist. Det er heller ikke noe optimisme å spore i speilbildet. Jeg kjenner ikke igjen denne bleke, mutte, triste personen som stirrer tilbake. Bit for bit er jeg plukket fra hverandre, og jeg vet ikke hvordan jeg skal pusle delene sammen igjen. Puslebitene jeg har fått utdelt matcher ikke lenger bildet på boksen. 

For snart 2 uker siden jeg fikk beskjeden fra legen. På kort tid har livet tatt en helomvending jeg ikke var forberedt på. Plutselig har jeg gått fra å være frisk til å bli en kronisk pasient. Jeg som sjelden blir syk og nesten aldri tar Paracet har nå en medisindosett fylt opp med piller for at min egen kropp ikke skal sette meg ut av spill. For 4 uker siden gikk jeg opp til toppen av Bitihorn og kjørte ned igjen på ski. Nå ligger jeg på sofaen og venter på at pillene skal virke slik at følelsen av brennende sement som flyter rundt og stivner til overkroppen skal forsvinne. Hvor mye identitet jeg la i det å være frisk var jeg ikke klar over før jeg nå ble syk.  
 
Da en venninne av meg fortalte for noen år siden at hun var blitt diagnostisert med MS beundret jeg henne for hvor godt hun tok det. Hun snakket så rolig og dagligdags om det, og jeg ble imponert over hvor sterk hun var. Som om hun hadde gravd dypt og funnet gull. Jeg er redd jeg ikke vil finne det samme gullet. Jeg er redd for at jeg kommer til å grave dypt, og det eneste jeg kommer til å finne er eder og galle og sure oppgulp. Bitterheten og følelsen av at det er urettferdig overskygger takknemligheten over at det kunne vært så mye verre. 
 
Men under pessimismen ligger en liten kime av håp. På en måte har det også vært en liten oppvekker. Følelsen av å ha ubegrenset med tid og energi er erstattet med erkjennelsen av at det er et knapphetsgode og at livet er kort. Bruker jeg tid og krefter på ting som betyr noe for meg? Lever jeg et godt liv? Er det noe jeg vil forandre på?  Kan jeg snu dette til å bli noe bra?  Når nedturen er så dyp som den er nå, må jo også oppturen som kommer etterpå bli desto større.  Jeg må bare komme men gjennom til andre siden av dette. 

Og 1. januar 2021 er vel et godt sted å starte..