Venteliste IVF, NR XX i kø

"Tar du medisiner daglig"  I det jeg velger "Ja" i rullgardinen brettes det ut en ny tekstboks i skjemaet og ber meg liste opp hvilke medisiner. Mens jeg lister opp medisinene mine klarer jeg ikke unngå gjøre en mental sammenligning med forrige gang jeg fylte ut dette skjemaet. Det er tirsdag kveld, og jeg sitter å fyller ut journalen min på nytt ved fertilitetsklinikken i Danmark. Før jeg kan booke meg inn til ny samtale må den være fylt ut på nytt, de må ha et brev fra legen min som sier at sykdommen er under kontroll, at jeg får lov til å undergå fertilitetsbehandling, og eventuell tromboseprofylakse. Profylakse har jeg nå lært meg betyr forebyggende medisin. Flere rundt meg fleiper med at det hadde vært mye enklere å bare ta seg en løssluppen tur på byen. Tanken har ærlig talt slått meg her jeg sitter og beskriver lupusdiagnosen, medisinbruk og syklus i små tekstbokser.

Etter klarsignalet fra revmatologen i november bestemte jeg meg for å vente bittelitt for å se om jeg hørte noe fra Rikshospitalet. Men nå som covid tiltakene begynner å dra seg til igjen har jeg begynt å frykte forsinkelser og sendte en epost forrige uke for å spørre om estimert ventetid som gjenstår.  Jeg vurderer nemlig om jeg skal gjøre et forsøk i Danmark i mellomtiden, men jeg vil jo ikke risikere å miste plassen min i køen hvis det ikke skulle fungere. I dag fikk jeg svaret på telefon fra Rikshospitalet. Jeg er nr XX i køen og estimert ventetid er 13 måneder fra timen min i Mars. Det vil si at slik det ser ut nå vil «ringebrevet» mest sannsynlig komme i april.  Ventetiden er sjeldent lang om dagen kunne damen på telefonen fortelle meg. Heldigvis mister jeg ikke automatisk plassen i køen hvis jeg reiser til Danmark og blir gravid. Fristen for å svare er 7 måneder fra brevet kommer, etter det blir henvisningen avsluttet. Men siden ingen andre vil kunne ta min plass før jeg er behandlet/har svart så er det beste om man svarer så raskt man vet. Det vil si at hvis jeg reiser til Danmark og blir gravid så vil jeg kunne vente til jeg er på den "trygge" siden av streken før jeg eventuelt sier fra meg plassen i køen. 

Så da er det store spørsmålet om jeg skal reise eller om jeg skal smøre meg med tålmodighet og vente til det blir min tur. I mitt hode virker det mye snillere for kroppen hvis jeg blir gravid med inseminasjon, for det vil jo si mindre hormoner. At legen min foretrakk Rikshospitalet og IVF har jeg inntrykk av handlet om at jeg ville bli fulgt tett fra starten av syklusen, men jeg får altså lov å forsøke med inseminasjon i Danmark hvis jeg ønsker det. Ettersom jeg har forstått er det aller viktigste at jeg kommer i gang med blodfortynnende medisiner så fort som mulig når jeg blir gravid, at jeg ikke går gravid uten å vite det. Men det er vel liten tvil om at jeg kommer til å ha en bunke tester klar hvis jeg reiser nedover.  

Jeg kunne gjort det privat i Norge også, men da vil jeg måtte starte helt fra scratch igjen med å samle inn alle nødvendige prøver, undersøkelser osv. Ved klinikken i Danmark har jeg også allerede opprettet og betalt for "sæddepot" og kan i tilfelle bestille donor og levering dit så fort jeg er klar. I tillegg til at selve inseminasjonen koster nesten det dobbelte i Norge, så er det også legen som bestemmer hvilken donor som skal brukes. Riktignok kan jeg sette opp 3 alternativer legen velger mellom, men hvis jeg først skal betale så mye for en sprut med sæd, så vil jeg velge donor selv.  

Det høres flåsete ut, men det er bare en måte å håndtere det litt surrealistiske og sære over det hele. For selv om jeg har slått meg godt til ro med valget om å bli alenemor, lupusen og at livet ble slik, så kommer det fortsatt innimellom en bølge av tanker om, "hvordan endte jeg opp her?"   Hadde det ikke vært for at drømmemannen ser ut til å være en bortgjemt enhjørning så hadde jeg kanskje allerede hatt familie. Men det nytter ikke å tenke sånn. Det nytter ikke å tenke om det er noe man kunne gjort annerledes. Ting er som de er. Og mest av alt begynner jeg egentlig bare å bli utålmodig. For om 2 uker blir jeg 39! Hjelpes meg.. Let's get this show on the road!