Venterommet

På veggen henger et bilde jeg kjenner igjen fra barndommen. Et abstrakt bilde av 2 malte blokker. Den ene svinger liksom mot venstre nederst, jeg registrerer at det står Stockholm på bilde før jeg vender nesen ned i candy crush. Venterommet  jeg sitter på har vært her lenge, så det er ikke umulig at det har hengt der siden det samme bilde ble hengt opp på veggen hjemme hos mamma.  Det er et ganske typisk venterom. Veggene er hvite med trehvite stoler stilt opp langs veggene. I hjørnet står en betalingsautomat og et stativ med ulike brosjyrer henger på den ene veggen. Dempet og stille. Det er som regel ganske stille på venterom. Å skulle småprate føles litt som man trenger seg inn i en annens private sfære. Småpraten som oppstår mellom 2 som tydelig er bekjente bærer også preg av dette. 

«Jeg har jo ikke tid til dette» kvitrer den ene om skaden sin. Underforstått at hen lever et for travelt og aktivt liv til å ha tid til å være skadet. «Jeg er jo så sjelden her» bemerker den andre mens hen funderer over venterommets rutiner rundt ringeklokken. Underforstått at hen sjelden er syk og dermed også en produktiv samfunnsborger. I mitt stille sinn minnes jeg å ha hørt utallige versjoner av akkurat dette.  Kan også minnes å ha ytret noen lignende fraser selv. Det slår meg hvor høyt idealet om å være frisk står i samfunnet vårt. Som om det er en karakterbrist å bli syk. ​Enkelte holder idealet så høyt at de sleper seg avgårde med feber, dunkene hoder og rennende neser. Stolt slår de seg på brystet, for sterke til å la seg overmanne av kroppen. Å være syk er nemlig en svakhet, en byrde. En byrde som kan måles i tall og oversettes til statistikker. Det skinner gjennom når det diskuteres sykefravær. En uuttalt mistenksomhet om at alle andre enn en selv bare sluntrer unna.    

Hjemme på bordet mitt ligger en ny bok som er en motvekt til denne holdningen til sykdom. Den er skrevet av legen Gabor Mate og heter "The myth of normal - Trauma, illness and healing in a toxic culture". Jeg gleder meg til å lese den. Den omtaler blant annet økningen av autoimmune sykdommer i relasjon til stress, traumer og hva samfunnet verdsetter og forventer av oss. Den omtaler også hvor mye av forutsetningene for god helse som ligger i relasjoner, tilknytning og det emosjonelle. Kanskje får jeg utvidet synet mitt på sykdom og helse? Jeg tror den blir fint lesestoff mens jeg jeg sitter i det andre venterommet. Det usynlige venterommet som mammadrømmen befinner seg for øyeblikket. IVF-forsøket blir nemlig ikke før i januar. Da vil det være 9 måneder siden ringebrevet dumpet ned i postkassen. Det er et svangerskap det.  Ting tar tid. Men den som venter osv..