Gyda vasker juleferien ut

Starten på det nyåret har vært litt slapp, og inntil i går sto fortsatt juletreet i stua. Julepynten var allerede pakket ned, så det sto der litt trist og mimret om lykkeligere tider da det var pyntet med lys og kuler. Det var en svett affære å få satt opp juletreet. Å velte juletreet ut igjen var heldigvis litt mindre strevsomt. Så med siste rest av jul ute av syne vendes blikket fremover. Starten av et nytt år sammenlignes ofte med å starte med blanke ark, og med følger også et behov for å vaske ut fjoråret. Det er noe meditativt og rensende med det. Som om man gjør plass for ny energi. Når man først kommer i gang hvertfall. For det har vært litt problemet i det siste. Å komme i gang. Futten og pågangsmotet som følger starten av et nytt år har liksom uteblitt litt i år. Jeg er trøtt når jeg står opp, trøtt på jobb og trøtt når jeg kommer hjem. Og det er ikke sånn utmattende trøtt, jeg føler egentlig ikke at det er knyttet til lupusen akkurat nå. Bare er sløv og trøtt, og føler meg rett og slett litt giddalaus. Av alle de fornuftige tingene jeg tenker at jeg skal gjøre, så er det å slappe av som har fristet aller mest de siste dagene, og det  har jeg gjort. 

Så sitter jeg her igjen i kveld da, og tenker at det hadde vært fint å komme i gang med den der ryddingen og vaskingen som jeg har tenkt på så lenge. Men i stedet for å fylle bøtte med vann og såpe, fyller jeg vannkokeren og lager meg en kopp te. Tenner noen telys og setter meg godt til rette i sofaen med et blad. Utenfor blåser «Gyda» opp til uvær. Et brak trekker oppmerksomheten mot verandaen. Den tunge porten til verandaen er blåst av og ligger på plenen. Kaldt vann trekker gjennom strømpebuksa i det jeg tripper ut på snøen for å løfte den  tilbake til verandaen. I et voldsomt kast kommer plutselig juletreet fykende bakfra. Det pisker meg lett i siden, før det ruller videre over plenen. Det kan ikke bli noe tydeligere tegn. Det er greit «Gyda», jeg tar hintet juleferien er over nå.