Halloween kostymet

Å kle seg ut har jeg alltid syntes vært gøy. Når man tar på seg et kostyme, slipper man også til en annen del av personligheten for en liten stund. Noen ganger kan det føles befriende og skjule seg bak et kostyme. Slippe til en side av seg selv som man ikke viser så ofte. Strengt tatt kler vi oss ut i større eller mindre grad hver dag. Vi velger antrekk og en del av vår personlighet som passer til anledningen. Denne helgen tas de mørke, grufulle og groteske kostymene frem.  En uskyldig flørt med de mørkere sidene som bor i oss alle. 

Dette året føler jeg at jeg har flørtet med mange nye sider av min egen personlighet. Plutselig står jeg nå en dag i oktober og innser at jeg ikke er helt den samme personen lenger, noe er annerledes. Litt som varulven kanskje? Både sommerfuglen og ulvens tilknytning til lupus handler egentlig om utslettet over neseryggen og kinnene,  men de er også gode symboler for forandringen man litt ufrivillig går gjennom. Dog er kanskje sommerfuglen et litt finere bilde på transformasjon. Varulven derimot passer jo ypperlig som Halloween kostyme, for er det en ting som aldri forandrer seg er det gleden over å kle seg ut til Halloween! Så i år måtte det bli varulv kostyme. 

For lupus kan kjennes litt ut som en varulv forbannelse. Ved juletider i fjor kjente jeg spesielt godt de fysiske herjingene i kroppen. Ulven var ikke nådig og tvang meg nesten i bønn foran pillebrettet om morgenen. Det gjør noe med deg å bli gjort oppmerksom på egen dødelighet på den måten. Kjenne på frykten for at smertene aldri skulle gi slipp, men bli permanente. Det ble en aha opplevelse i form av hvor mye selvtillit og egenverdi man kanskje legger i jobb, hobbyer og ting man vanligvis gjør uten problem. Hvis disse tingene plutselig blir borte vil fallet føles desto større hvis man ikke har trygg kjerne av egenverd. Kjenne at man har en verdi selv om man ikke kan jobbe for eksempel. Heldigvis for min del ble denne smertefulle perioden kort og jeg har foreløpig vært skånet for gjentagelse av smertene. Men ærefrykten over hvor sårbart livet og kroppen er sitter fortsatt i og har forandret meg. Forhåpentligvis til en bedre og  mer ydmyk utgave. For en fin bivirkning som har fulgt med sykdommen er en større forståelse og toleranse for alt det man ikke kan se utenpå et menneske.   

Å få en kronisk diagnose er litt som å bli nappet opp med roten for å plantes på nytt. Da vil man helst bli plantet tilbake på en næringsrik plass slik at blomsten ikke visner. Det at sykdommen trigges og utløses av noe i miljøet har ført med seg en dominoeffekt av tanker rundt mitt eget liv, tanker rundt hvordan vi lever livene våre, og hvordan samfunnet ønsker at vi skal leve. Maten vi spiser, hvordan vi behandler naturen rundt oss, hvilke egenskaper og verdier vi prioriterer og verdsetter. Man tvinges litt til å skru av vaner, tanker og handlinger som er blitt automatisert. Revurdere og se om det er noe man bør rydde opp i, fjerne, eller tenke nytt om.  For de rundt kan det kanskje virke som man er blitt sær og annerledes. I realiteten handler det mest om å finne ut hvordan man lever best med en ustabil trigger mekanisme i kroppen.   

Der hvor ulven representerer det vonde, såre og brutale lupusen kan gjøre med kropp og sinn, kan kanskje sommerfuglen illustrere den litt finere, indre forandringen. For man tvinges til å se innover. Finne sidene og egenskapene man kan spille på for å takle den nye  tilværelsen. Være bevist hva slags mental næring og informasjon man velger å tilføre. Det er ikke nødvendigvis gjort i en håndvending, kanskje må man gjennom flere etapper. Men har man først kommet gjennom første etappe, så kan man bruke ballasten til den neste. Jeg sier det til meg selv hvis jeg trenger en peptalk «Du landet på beina etter 2020, du kan takle dette». 

​Det sies at hvis en sommerfugl sliter med å komme ut av kokongen må man ikke finne på å hjelpe den, for da vil den dø. Det er nemlig det å slite seg ut av kokongen som gir vingene muskelkraft nok til å fly. Det er en fin illustrasjon på at "alt som ikke dreper, gjør deg sterkere", men man oppdager raskt når man har fått lupus at det ikke nødvendigvis alltid er bare å yte litt ekstra, presse litt hardere eller være litt ekstra flink for å komme ut av kokongen. Noen ganger er tid, ro og tålmodighet eneste medisin. Det kan være frustrende, men til gjengjeld føles gjerne utsikten desto vakrere de gangene du får fly.