Flagrende gevanter og blomsterbed drama

"Jeg vil rusle barbeint ut på duggvått gress, i flagrende gevanter.." Med denne setningen og stor innlevelse  beskrev mamma den ultimate sommerdrømmen når jeg var mindre. Hun er født på 60-tallet så det renner vel litt hippie blod i årene hennes. Det var også et forsøk på å overbevise stefaren min om å sette inn verandadør på soverommet. Vi flirte litt av henne da, men som med så mye annet så viser det seg jo ofte at det mamma sa ikke var så dumt allikevel.  Det ble både verandadør og barbeinte morgenstunder. Det ligger en kime av mindfullness i mammas  utsagn. Et utsagn fra før mindfullness ble et begrep. Et intuitivt ønske om å være til stede akkurat her og nå. Glemme alt annet enn følelsen av vått gress mot bare føtter, morgensol mot ansikt. Kanskje er det litt av mammas hippie blod som renner i årene mine også når jeg plukker tomater og kjenner gresset mellom tærne.

Men gleden av å rusle barbeint ut på gresset og plukke tomater og salat fra eget bed skulle dessverre vise seg å bli kortvarig. Å ha bed foran verandaen falt nemlig ikke i god jord hos borettslaget. Det ble et sviende nederlag i møte med generalforsamlingen. I motsetning til mamma var nok ikke overtalelsesevnen god nok. Argumentene om bier og bomiljø veide ikke tungt nok. Blokk fasaden skulle vise seg å være så mye viktigere enn trivsel. Det er nesten ubegripelig at det er så stor motstand mot å ha et blomsterbed. Så nå må det rives og fjernes innen neste år.  Eneste positive som kom ut av møte er at nå er denne lagt dø. Sånne irriterende situasjoner som henger uavklart krever mye energi, og energi er en valuta jeg verner om. Det eneste jeg kan gjøre nå er å nyte disse siste blaffene av sommerfølelse. Ironisk nok er jo det kjernen i mindfullness, nyte øyeblikket mens det er der, for plutselig tas det fra deg. Jeg skal hvertfall prøve å være mindfull når jeg er ferdig med å være sur.