Tilfeldig møte med gamle bekjente

Etter å fylt opp ukens medisinbrett,  ble det klart at det var på tide å ta turen innom apoteket for å fylle opp beholdningen av Imurel og prednisolon. Lykken skulle ha det til at Meny har tilbud på kaffen jeg drikker denne uken, så jeg passet på å slå to fluer i en smekk. I det jeg har fått snappet til meg to poser og er på vei mot kassen oppdager jeg et kjent fjes fra videregående. I vogna sitter en søt liten tass og han forteller at nummer 3 er på vei. Vi småprater litt løst om hvordan det går. Han har holdt seg godt. Kun et par rynker ved øynene avslører at han står midt i småbarnslivet.  Det er noe fint med å komme fra en liten by hvor man plutselig kan snuble over gamle bekjente på denne måten.

Spol tilbake til mars og jeg ville gjort alt for å unngå å plutselig møte på kjentfolk. Særlig kjekkaser fra videregående. Det ville sendt meg rett i sammenligningsfella og en tur ned i kjelleren etterpå. Stemmen i hodet ville trykket på alle knappene og forsterket følelsen av tap, sorg og ensomhet. Spørsmålet «hvordan går det?» ville ført til blank løgn og flakkende øyne. Mest sannsynlig ville jeg forsøkt å unngå det hele, forsøkt å gjøre meg usynlig. Kanskje stukket hodet ned frysedisken og gransket innholdsfortegnelsen på en pakke laks. I dag forsøker jeg ikke å være usynlig. Når jeg svarer at  det går bra, så kjenner jeg fysisk i kroppen at jeg mener det. Smilet er ekte og stemmen er stødig. At jeg gestikulerer med en apotekpose i hånden registrerer jeg først etterpå. Det er en helt annen ro i kroppen nå, enn i mars. Det kjennes ikke lenger som jeg forsøker motarbeide situasjonen, men har akseptert den slik den er akkurat nå.   
​