Vår og SPF i lufta

Luften er klar og solen står høyt på himmelen i det vi parkerer bilen på parkeringsplassen i Hyggen.  Det er svalt på stien i skyggen av trærne, men ingen spor av frosten som dekorerte bilvinduet  i natt.  Våren har for alvor begynt å jage vekk vinteren.  I sekken ligger alt som trenges for en lang dag i klatreveggen. Blant niste, termos og drikkeflasker ligger også det som har blitt en essensiell ingrediens for en dag ute i solen, solkrem med faktor 50. De forførende og livgivende solstrålene har jo noen kjipere konsekvenser også. I fjor startet jeg våren og forsommeren med faktor 30 som revmatalogen sa var et minimum. Det gikk forsåvidt greit, jeg ble jo ikke solbrent, men i slutten av juni begynte huden å vise spor av et lite oppbluss. Det ble ikke noe stort oppbluss, kun hud og ingen utslag på nyreprøvene, men det var en vekker om å ta solens påvirkning på alvor.

I teorien høres det ikke ut som det er så stor forskjell på faktor 30 og faktor 50. Faktor 30 blokkerer 96% av UVB strålene, mens faktor 50 blokkerer 98%.  Men når jeg gikk opp til faktor 50 og forholdt meg litt mer bevisst til når solen er på det sterkeste så ble det faktisk ikke flere utslett. I år hopper jeg derfor rett på faktor 50 fra start. Det er en jungel av solkrem og navigere gjennom, og jakten på den perfekte solkremen kan by på noen dyre bomkjøp. Særlig til ansiktet. Men jeg fant et par favoritter i fjor som ikke føles for tykke og fete, og som som ikke gir det blåhvite belegget når man bader. En av de luktet faktisk ganske godt også. Forhåpentligvis blir de å finne på apoteket i sommer også, men i følge apotekeren går det nok noen uker til før det blir litt mer utvalg i solkrem-hyllene. 

Sol og solbeskyttelse var et tema som det ble snakket mye om på pasientkurset, også i pausene. Det er jo en side av diagnosen som kan føles begrensende. Det å være ute i sommer og sol er jo for de aller fleste forbundet med livskvalitet.  Blant oss som deltok på kurset var det store forskjeller på toleransen for sol. Noen var blitt avhengig av å bruke klær med solbeskyttelse og skjerming i bilen her hjemme i Norge, mens andre kunne tåle en sydentur så lenge det var tilgang på en parasoll. Men så godt som alle tålte mindre etter å ha blitt syke. Enkelte som hadde hatt diagnosen en stund opplevde å tåle den bedre litt lenger ut i forløpet, noe legen kunne bekrefte ikke var helt uvanlig. Det er jo oppløftende nytt for en solhungrig fjellgeit. Det er jo lov å håpe at jeg er en av de som tåler den bedre etterhvert. Hvis det ikke blir noe verre enn i fjor så er det jo ganske håndterbart.  

Kilder:
https://sml.snl.no/solfaktor 

​