Flytte grenser

Solen har gått ned i horisonten og skumringen er i ferd med å gli over i tussmørke. 
Det verker i skuldre og hofte, og murringen i hodet begynner bli sterkere. Tærne skriker litt for hvert skritt, som blir stadig mer fomlete og likegyldig. Men denne slitne, mørbankende følelsen som jager gjennom kroppen skyldes ikke lupus. Dette er den deilige, møre følelsen av en kropp som har vært i bruk gjennom en lang dag. En kropp som har vært på tur i 13 timer i høyfjellet. Forsert sti, ur, bre og fjell og kommet helskinnet ned med et stort smil om munnen, Det er en god egenskap å kjenne sin begrensning, men noen ganger må man også flytte grensene sine. Alt trenger ikke stagnere selv om enkelte ting settes på pause. Med sol fra knall blå himmel i Jotunheimen, ble lørdag en god dag for nettopp dette.  

Etter en litt dårlig natts søvn i telt stiger pulsen raskt opp stiene fra Krossbu, men hjertet finner fort en behagelig rytme på vei inn mot Leirbrean. I luften sitrer en forventning om at dagen kommer til å romme eventyr og utfordringer. Dagens mål er Skeie, en tur jeg og min venninne har snakket om og gledet oss til en god stund. Det vil også være den mest krevende turen jeg har vært på siden jeg ble syk. Selv om jeg vet at jeg er i form til det, er det ikke til å unngå å føle en viss nerve knyttet til den tanken.  Vi har fått med oss to til fra klatringen, så vi er 4 stykker som etter hvert beveger oss oppover den vindstille breen. Sola skinner i ansiktet og lyden av stegjern mot is blander seg med pust og puls. Det siste stykke opp til breleppa er litt brattere og dekket av et tynt lag med snø. Pulsen stiger i takt med hellingen og det mykere underlaget. Det føles som jeg puster litt tyngre enn resten av turfølget nå. Heldigvis er det rom for å be om et litt roligere tempo den siste biten opp mot breleppa. 

I det vi står på ryggen har sekken fått påfyll av en solid dose mestring. Føttene får følelse med underlaget i det vi beveger oss mot klatrepartiet som kneiser opp fra ryggen. Det er litt isete og glatt i skyggen så det gjelder å være obs på hvor man trår. Mentalt har jeg begynt å forberede  meg på det som venter. Jeg har sagt at jeg gjerne vil lede den første taulengden og kikker forventningsfullt oppover mot det som må være første standplass. Fargerike jakker fra tau lag som allerede er i gang beveger seg oppover ruta. Om kort tid vil det være oss. Kroppen er storfornøyd med en liten pause og litt mer energi i form av en skive og en neve Skittles. Hjernen derimot er travelt opptatt med å  distrahere spente nerver med praktiske oppgaver. Hvordan man skal sette opp en god standplass, Hva man skal ha med seg av sikringsmidler og slynger i selen. Standplassen skal være livslinjen til 4 stykker, så den må bli god og riktig. Og så, etter en mental gjennomgang står jeg der knyttet inn med sekk på ryggen og en vesentlig tyngre sele. Det er ingen hvite Raynaud´s fingre i sikte så jeg kan velge vekk hanskene. Det er klart for å ta fatt på første taulengde. 

​«Standplass klar!» De 2 ordene er ladet med stolthet og glede over en grense som er flyttet. Allikevel hvisker en stemme litt anklagende i bakhodet. Den pirker bort i skammen over at jeg ikke fikk med sekken hele veien opp. Et punkt føltes for trangt å sikre med sekken på og hodet hadde ikke tillit til at kroppen ville komme seg videre uten å falle. Gruppa fant en løsning om å la sekken henge slik at jeg kunne klatre videre den siste biten uten sekken. Skammen over at nestemann måtte ta sekken videre forsvinner etter hvert som turflokken kommer opp over kanten. Det vanker oppmuntring og klapp på skulderen og den flaue følelsen forsvinner. Det er som i livet generelt, når man velger sin turflokk med omhu er man godt rustet mot skam og finner løsninger på det som dukker opp underveis. 

En taulengde og litt klyving senere kan vi omsider ta en kjapp rast på toppen av Skeie. Det er en takknemlig følelse å kunne sitte på 2118 moh og vite at kroppen er i stand til å komme seg opp hit. Men alt som kommer opp må også komme ned og det gjenstår fortsatt en luftig egg før vi er tilbake nede på breen. Etter 9 timer på tur gjelder det å ha fortsatt ha energi nok til  både hodet og bena. Turen bortover eggen byr på flere luftige klyvepunkter og et par smale renner. Det skal vise seg å dukke opp et par punkter til hvor det er veldig greit å få heist ned sekken. En salig blanding av mestring, adrenalin og spektakulær utsikt  rir kroppen over eggen og ned på breen igjen. Med en sol som henger stadig lavere på himmelen tar jeg frem ettermiddagsdosen med medisiner og innser hvor heldig jeg er som kan leve så normalt som jeg faktisk gjør. Nå gjenstår det å se hvordan kroppen responderer på denne dagen. Om jeg har opparbeidet meg litt energigjeld til ulven. Lupusen bringer definitivt med seg mye kjipt og vondt. Men på en måte gir den også de dagene hvor alt virkelig klaffer en ekstra dimensjon. Som denne lørdagen i Jotunheimen. ​