Jorda kjennes fuktig og klistrer seg mot buksa mens jeg ligger på alle fire foran jordskokkbedet. Små, grønne blader spirer opp over hele bedet. Det er litt over en uke siden jeg var her sist og luket vekk de samme grønne bladene, men her er de altså tilbake igjen. Flittige, hanskekledte fingre smyger seg forsiktig ned i jorden og prøver lirke de opp med rota. Ønsker at mest mulig av energien skal gå til jordskokk-knollene slik at de vokser seg sterke og kan ta mer plass. 

Litt sånn er det med den mentale energien også. Hvis man lar det mentale ugresset få vokse blir det mindre energi til resten. Ofte dreier det seg jo om bagateller også. Som denne uken for eksempel hvor jeg har brukt uforholdsmessig mye tid på å irritere meg over et brev som kom i postkassen. I det store bildet er det ikke verdens undergang at styret har bestemt seg for å fjerne det nybygde blomsterbedet mitt. Men det irriterer meg. Det å irritere seg trenger ikke nødvendigvis være bare unyttig. Det gjorde nytten sin i den grad det fikk meg til å sette meg ned og skrive et forslag til generalforsamlingen, men når det var gjort skulle jeg bare sluppet tanken inntil videre. I stedet har jeg gnagd litt til på irritasjonen hver gang jeg kommer på dette brevet. Så inntil videre får jeg gjøre som med de små grønne bladene, forsøke luke vekk irritasjonen ved å gjemme brevet i skuffen. 

Noe ugress krever litt mer arbeid, sånn som løvetannen. Da holder det ikke å pirke litt i jorda. Der sitter rota dypt, og som regel får man ikke med hele. Samme hvor dypt man graver og hvor hardt man haler i den, så sitter det alltid igjen en liten rest. En liten rest som plutselig har vokst seg stor igjen og dukker opp på feil tid og sted. Som frykten over å kanskje ikke kunne bli mamma. Det er en løvetann jeg har jobbet mye med, og begynner endelig nærme meg enden av rota.  All verdens grubling, sinne, tårer og ønsketenking vil til syvende og sist ikke påvirke utfallet. Og sånn er det vel ofte med en del av de tingene som man lar ta plass.  

Noen klarer å se løvetannen som mer enn bare ugress, som noe spiselig. Den smaker visstnok godt også. Kanskje man må gjøre det samme med den mentale løvetannen også, gjøre worst case scenario mest mulig spiselig..

Det er rart hvor fort man omstiller seg og venner seg til ting. Det som slo ned som en uhåndterlig bombe for et par måneder siden, er nå en uproblematisk tanke. Antistoffene som på et tidspunkt føltes som en dødsdom over mammadrømmen opptar ikke bekymringene på samme måte lenger. Det er på en måte den nye normalen at jeg kommer til å være en risikopasient når jeg blir gravid, og jeg har innfunnet meg med det. 
Blikket streifer gjennom venterommet på Rikshospitalet hvor jeg sitter og venter på å bli ropt inn til prekonsepsjonell samtale ved fødeavdelingen.  Tross alt er jeg glad for sitte her. For 3 måneder siden ble jeg forespeilet at søknaden min antageligvis ville bli avslått. En del av meg er litt nervøs for at det har dukket opp noe nytt, men jeg tror ikke det er dårlige nyheter som venter i dag. 

Nervøsiteten blir som blåst vekk når det blir min tur og jeg kommer inn til en blid og hyggelig dame. Det føles som hele rommet er fylt av optimisme og selv om det er en alvorlig samtale, og et alvorlig tema fylles jeg av den samme optimismen. Det er mange potensielle komplikasjoner forbundet med svangerskap og SLE.  Det er veldig viktig at sykdommen er under  kontroll og at sykdomsaktiviteten har vært lav i minst 6 månender før jeg blir gravid. 

Siden jeg er  Ro-positiv (SSA antistoff) er det ca 2% sjanse for hjerteblokk. Jeg kommer derfor til å bli lyttet på ukentlig fra uke 16 for å følge med på hjerterytmen til barnet. I tillegg kommer jeg til å bli satt på blodfortynnende fra uke 12 for å redusere risikoen for preeklampsi (svangerskapsforgiftning). Jeg skal fortsette på medisinene jeg tar nå under svangerskapet, siden graviditet kan øke risikoen for oppbluss av sydommen. Jeg informeres om at sykdommen gir en høyere risiko for vekstretardsjon og for tidlig fødsel.
Listen over alt som det er høyere risiko for føles lang, men det understrekes samtidig at nå får jeg høre alt som kan skje. Som regel skjer det ikke. Med god og tett oppfølging underveis går det i de aller fleste tilfeller veldig bra. Dette kommer til å gå bra! Når jeg går ut igjen fra kontoret føler jeg meg lettere. 
 

Det er en sitrende forventning i kroppen i det jeg går oppover mot Rikshospitalet fra parkeringsplassen. Jeg er spent og nervøs for i dag har jeg time for utredning til IVF som enslig kvinne. Hva kommer de til å spørre om, hva kommer de til å si? Kommer jeg til å bli definert som uegnet? Det vil nok være den værste beskjeden jeg kan få, at jeg ikke er egnet til å bli mor fordi jeg er syk. 

I forbindelse med de 3 forsøkene jeg har hatt i Danmark har jeg allerede vært gjennom en rekke tanker og vurderinger rundt det å bli mor. På noen måter har jeg kanskje tenkt mer gjennom dette enn de fleste som gjør det på "den normale måten". Siden jeg ble syk har jeg gått gjennom mange av de samme tankene på nytt, med sykdommen i bakhodet. Det at jeg er alene gjør barnet mer sårbart hvis det skjer noe med  meg. Men prognosen for Lupus tilsier at jeg sannsynligvis vil leve et langt og ganske normalt liv. Og livet kan ramme hvem som helst. Selv de aller friskeste og sprekeste kan havne i ulykker og bli borte. Skal det stoppe oss fra å få barn, at det værst tenkelig kanskje kan skje? 

Met dette som bakteppe blir det til slutt min tur.
Det blir en fin time og den lille følelsen av at jeg skal på audition forsvinner i det jeg kommer inn på legens kontor. Det er en fin menneskelighet ved måten hun stiller spørsmål på som gjør at jeg slapper av.  Hun går grundig gjennom diagnosen min og undersøker meg med ultralyd. 
 I det timen nærmer seg slutten blir det klart; jeg får et forsøk med IVF! 

Ventelisten for at det skal bli tilgjengelig donor er lang, og ventetiden er ca 12mnd, men nå står jeg på listen!  

Skjebnen ville ha det til at dagen før jeg fikk telefon fra legen om at jeg var syk, var jeg hos gynekologen for å søke om assistert befruktning som enslig. Med 3 mislykkede inseminasjons forsøk bak meg og alder tatt i betraktning var det på tide å begynne vurdere ivf. 

I kjølevannet av diganosen har denne søknaden om assistert befruktning havnet litt på siden, inntil jeg i dag fikk et brev fra Rikshospitalets Fertilitetsklinikk. Avslag på henvisning.  "Jeg beklager at vi ikke kan ta stilling til søknaden på grunn av manglende opplysninger." Teksten får meg til å frese høyt. "MANGLENDE opplysninger?"  Jeg kaster meg over telefonen og fyrer avgårde et spørsmål til legekontoret om manglende blodprøvesvar på søknaden. Kort tid etter dukker det opp et innkommende anrop fra gynekologens kontor. Jeg overmannes brått av et voldsomt sinne. All frustrasjonen og skuffelsene jeg har kjent på den siste tiden er nå i ferd med i å samle seg opp for å få fritt utløp i akkurat denne telefonsamtalen.  Jeg er klar til å bite av han hode og gi han en verbal overhaling han sent vil glemme. I det jeg svarer telefonen klarer jeg heldigvis å trekke pusten og besinne meg ned fra vilt raseri til mild irritasjon. 

Det viser seg at det må ha skjedd en misforståelse rundt manglende prøvesvarene, men i tråd med den nye bioteknologi loven har det skjedd noen endringer på nyåret om hva som skal følge med søknaden. Egentlig passer det bra at vi sender inn søknaden på nytt for da får vi oppdatert  den med diagnosen og utfordringene knyttet til den fra start. Jeg er litt lettet igjen i det jeg legger på. Lettelsen skal vise seg å ikke vare særlig lenge da jeg får en ny telefon et par timer senere. Gynekologen har hatt en samtale med Rikshospitalet og ringer for å forberede meg på at det er ganske stor sannsynlighet for at søknaden min ikke vil bli godkjent, pga den nyoppståtte sykdommen og alder. Men jeg kan sende en søknad hvis jeg vil. Jeg får formulert at jeg ønsker å sende en søknad, men kjenner at nå begynner det bli nok. Det aner meg hvordan 2021 blir.. 
​
​

​Det har tikket inn noen snapper i en venninnegruppe. En venninnes gravide mage popper opp og jeg flirer av kommentaren. En venninne svarer med en ny snap, hun er på vei til ultralyd. Er hun også gravid? Hun bekrefter. Vi er en venninnegruppe på 3, 2 er nå gravide. Hadde neste forsøk i Danmark fungert ville vi gått gravide samtidig alle tre.. Jeg blir sittende med en merkelig todelt følelse. På den ene siden er lykkelig for min venninnes gode nyhet, på den andre siden skyller også en bølge av misunnelse over meg. Det føles så urettferdig at mammadrømmen min er satt på pause. "Vel, med kortisonbehandlingen jeg holder på med kommer vi nok hvertfall til å se gravide ut samtidig." Jeg lar være å trykke send på den siste kommentaren. Ønsker ikke legge et halvbittert filter over den gode nyheten. Akkurat nå føles livet som scener fra en film, og det er vanskelig å se om det er en film med trist eller lykkelig slutt.