Vannet bruser og bobler i glasset. Jeg kan nesten se for meg at det er samme som skjer i magen min akkurat nå. Gjær og mel som bobler og spenner opp mageskinnet. Det er 13. desember, Lucia dagen, og jeg har forspist meg på lussekatter. 5 lussekatter har jeg klart og klemme i meg mens jeg satt og drakk kaffe hos mamma og stefaren min. 5 lussekatter!! Eller var det 6? Jeg mistet å et tidspunkt tellingen. Det var så godt med bakst! Så nå orker jeg ikke tanken på noe middag. Lussekattene ble middagen i dag.  
Samarinen skylles ned i mage. Forhåpentligvis hjelper det litt mot den begynnende mageknipen. 

Det er en uke siden jeg testet positivt for covid og formen er tilbake. Etter noen ganske nedsyltede dager forrige uke, hvor jeg sirkulerte mellom senga og sofaen, begynte formen etterhvert å stige. Det er fortsatt litt gruff i maskineriet og er litt trøtt og sliten, men ellers har covid for min del vært en en forkjølelse uten store komplikasjoner. Jeg snakket med revmatalogisk 2 dager etter jeg testet positivt og så lenge  jeg ikke hadde feber eller veldig nedsatt allmenn tilstand trengte jeg ikke gjøre noe spesielt med medisinene. Men fikk beskjed om å ta kontakt igjen om jeg skulle bli dårligere.  De ringte meg forsåvidt opp igjen i dag for å sjekke om jeg hadde fått svar på mailene mine og spurte meg om hvordan jeg følte meg etter covid. Og jeg begynner å føle meg ganske bra!  Bortsett fra alle de lussekattene da.. 

 

Det var et tett og verkende hode som tittet ut fra dyna i dag tidlig. Akkompagnert av sår hals og en frøsen kropp var det bare å bli værende under dyna. Et par timer senere ble det umiddelbart 2 streker på covid testen, så da trenger jeg ikke vel ikke bekymre meg om dose 5 på en stund.  Foreløpig føler jeg meg bare forkjølet, men jeg har sendt en mail til revmatalogen om jeg må ta noen forhåndsregler ift lupusen og medisinene. Krysser fingrene for et mildt forløp! 

..så da har jeg ennå luktesans. Enn så lenge så har jeg sluppet unna covid. Forhåpentligvis fortsetter det sånn! Jeg har krøpet under pleddet i sofaen og klarer ikke helt kjenne om jeg bare er støl og sliten eller om det murrer noe mer i kroppen. Etter en tur ut av leiligheten følte jeg meg bedre, men nå har den pjuske, litt frøsne følelsen sneket seg tilbake i kroppen. At jeg ikke har fått vaksinert meg mot influensa ennå føles litt klønete. Det har vært meningen så lenge, også har jeg bare forskjøvet det. Det er jo noe jeg skal ta vært år. Dose 5 med covid vaksine har jeg heller ikke tatt ennå. Jeg syns en stund det var vanskelig å finne info om jeg egentlig skulle ta 5.

​På grunn av skjemaet hvor man haker ut at man ikke har tatt noen vaksine siste 7 dager, så trodde jeg at jeg ikke kunne ta influensa vaksinen og covid vaksinen for tett på hverandre. Så da har jeg liksom i hodet tenkt at jeg  bør ta influensa vaksinen først. Men det holder ikke å tro, man må vite, for det viser det seg at man kan ta de samtidig! Så da er det ikke noe vits å lure rundt grøten lenger. Hvis jeg våkner frisk og rask i morgen skal jeg få bestilt meg vaksine time, asap! 

En hyggelig bivirkning av dele åpent om forsøket på å bli solomamma, er å oppdage andre som er i samme situasjon. Noen er i tenkeboksen og andre ligger litt foran i prosessen. Som i dag når det tikker inn et bilde av en fersk og nydelig verdensborger som er et resultat av akkurat den samme prosessen jeg snart skal gjennom. Det er rørende å få et innblikk i akkurat dette øyeblikket. Og så motiverende å se motbeviset på den negative statistikken. At noen også lykkes. 

Det kreves en landsby for å oppdra et barn, sies det jo. På en måte blir man kanskje mer bevisst på å skape  denne landsbyen når man gjør dette på egen hånd. 

Klokken er blitt halv 9 lørdag kveld før jeg kommer meg i dusjen og begynner føle meg i form igjen. Dagen har for det meste blitt tilbragt under teppe på sofaen. Den påtrengende kvalmen og hodepinen motsatte seg alle former for bevegelse. Jeg hater å kaste opp og gjør det nesten aldri. Ligger heller helt urørlig hvis jeg tror jeg kan slippe unna. Det hele kulminerte imidlertid i et ydmykende øyeblikk hvor jeg endte opp med å kaste opp i søppelbøtta på do. Sterk kontrast til gårsdagens silkekjole og glitrende ørepynt med andre ord.

Den litt uggende følelsen av angst som følger med dagen derpå forsvant heldigvis litt med dusjen. Fikk kanskje litt overtenning over å skulle på julebord så det ble i overkant mange coronas. En B-52 shot ved bardisken ble det også. Kanskje ikke helt innenfor det legen tenkte når hun sa at et glass vin til maten innimellom går helt fint. Men jeg hadde jo grunn til å feire, jeg fikk nemlig en pris! En pris for å ha utfordret seg selv i klatringen i år.  Jeg smiler bredt over synet av «Det gyldne sikringsmiddel» med en  rød sløyfe på. Så utrolig gøy å få en bekreftelse på  innsats og iver! Det gjør meg stolt og glad helt inn i ryggmargen.

Med det fyller jeg opp et nytt glass med vann og lover meg selv å aldri så mye igjen. 

​

En blodrød dråpe treffer neglen og brer seg glinsende utover. Fra høytaleren strømmer Mariah Careys «All I want for Christmas», mens øreflippene litt irritert. forsøker vende seg til at det plutselig henger noe der. En kald nyåpnet corona står på bordet før ettermiddagsdosen i det hele tatt er påtenkt. På grunn av pillene jeg tar drikker jeg alkohol bare ved enkelte anledninger, men i dag er en sånn anledning. Det er nemlig tid for julebord med klatreklubben! Frem kjole, pumps og tynne strømpebukser. Smilet går rundt og jeg danser litt for meg selv mens jeg venter på at lakken skal tørke. Tar en liten sjokoladebit til. Viktig å ha litt i magen. Vanligvis spiser jeg ikke frokost for å forlenge nattfasten, men i dag har jeg spist god frokost og lunsj for å fylle opp magen. I tillegg tok jeg nyss to skjeer tran før ølen.  Jeg svelger ettermiddagsdosen med et glass vann. Vet ikke hvor mye det har å si når det uansett blandes med ølen som gled ned like før. Men det bare er noe som føles så veldig feil å skulle svelge medisiner med en slurk øl. Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så mange forhåndsregler jeg tar i kveld. Whoop, whoop! 




  

Det lukter svakt av granbar når jeg låser meg inn eller ut av leiligheten. En julekrans og en vase med granbar holder nissen med selskap ved døra. Lyset fra stjernen i vinduet treffer stuegulvet og strekker seg ut i gangen som vanligvis ville vært helt mørk på denne tiden. Det er 1. desember og dagene begynner for alvor å telles ned til jul. Gyngehesten har fått nisselue og besøk av rampenissen. Den første julegaven er pakket inn og det første lyset i adventstaken er tent. Ventetid. Jeg har alltid trodd at det er det ordet advent betyr, ventetid. Men det viser det seg at advent egentlig betyr "Frelserens ankomst". Uavhengig av ordets betydning, jeg er lei av å vente. 

2 uker har gått siden vannscanningen, men jeg har ikke fått noen innkallelse ennå til å fjerne polyppen. En bølge av utålmodighet skyllet over meg tidligere i går og jeg sendte inn en henvendelse via den digitale dialogen med Oslo Universitetssykehus.  20 minutter senere ringte de meg opp og kunne oppklare at jeg var søkt inn på gynekologisk dagkirurgi med søknad om behandling innen utgangen av februar. Jeg kunne ringe avdelingen direkte for å høre hvor lang ventetid det vil være. Imponert og ørlitegrann optimistisk over responstiden på henvendelsen forsøkte jeg ringe avdelingen.  Der var det for tiden stor trafikk. Stor trafikk = ventetid = da blir det helt sikkert i Februar. Ca 3 måneder til med ventetid med andre ord. Da begynner det å nærme seg et år siden jeg fikk ringebrevet før jeg kan starte IVF forsøket. Nå har det vært et par uheldig skjær i sjøen for min del, men det kan kanskje være greit å ha i bakhodet for de som vurderer om de skal gå solomamma løpet. Det kan plutselig ta mye lenger tid enn forventet. Før man vet ordet av det er man blitt 40 mens man venter.

Det er 90 dager til slutten av februar. Det er 3,75 julekalendere. 1 julekalender går jo egentlig fort. Hvertfall hvis det er sjokolade i den.. 

. 

«Du kan skli litt lenger ned, litt til» legen dirigerer meg lenger ned i stolen. Det er mandag formiddag og jeg befinner meg på reproduksjonisk poliklinikk på Ullevål sykehus. Posisjonen jeg befinner meg i er en avkledd og sårbar posisjon kvinner befinner seg i flere gang i løpet av livet. Den mannlige legen er dette bevisst og snakker med beroligende stemme om undersøkelsen som snart skal finne sted. Det er vannscanning av livmoren som står på programmet. Vannscanning er en ultralyd undersøkelse av livmor og/eller eggledere etter at de er fylt med saltvann. Under en vannscanning føres en sonde inn i livmoren og sprøyter inn saltvann. Dette gjør det lettere for legen å se om det er noe unormalt, som for eksempel tette eggledere, muskelknuter, cyster eller polypper. Det er det sistnevnte legen skal se etter. Ved inseminasjons forsøket så nemlig legen noe som kunne være en polypp.  En polypp i livmoren kan gjøre det vanskelig for et befruktet egg å feste seg, så hvis det er en polypp der må denne fjernes før IVF forsøket. 

1 gram Paracet og 400 mg Ibux skvulper i magen sammen med morgenkaffen. I følge innkallelsen kan undersøkelsen være litt ubehagelig og man blir bedt om å ta Paracet og Ibux 1 time i forveien. Legen forklarer at det kan føles litt ubehagelig når kateteret føres inn. Sykepleieren smiler oppmuntrende og råder meg til å konsentrere meg om å puste, mens legen klargjør verktøyene han trenger. Jeg ser opp i taket og forsøker å slappe av under beltestedet mens jeg puster rolig. Et sted nede i magen føles det litt kaldt og rart. Litt som en våt tråd som ikke hører hjemme. Foreløpig går det ganske greit. Så kommer del to. Det er et merkelig ubehag som er vanskelig å beskrive i det kateteret kommer på plass. Jeg fortsetter å konsentrere meg om pusten. Minner meg selv på at nå er det en liten slange og litt vann som er på vei inn. På et tidspunkt skal et lite hodet ut av den samme åpningen. Skal jeg takle det må jeg hvertfall tåle dette. Vannet sprøytes inn og det kjennes et trykk. Litt som sterke menskramper. Trangen til å vri seg unna er stor og jeg kan kjenne fargen forsvinner fra ansiktet. Forsøker puste litt dypere og ikke tenke for mye på trangen til å gå på do. Kjenner jeg er glad for at jeg var på do like før timen og at jeg fikk gjort nummer 2 i dag tidlig. Legen starter ultralyden og med et er det som kroppen har vendt seg til ubehaget.  

Fokuset ligger fortsatt på pusten, mens blikket vendes fra taket mot skjermen. 
Bevegelsene på skjermen gir lite mening. Legen lokaliserer det som er polyppen og tar noen mål og bilder av den. Raskt og smertefritt er utstyret ute igjen og undersøkelsen er over. Ubehagelig, men heldigvis raskt overstått. Etter å ha tatt blodtrykk og lyttet litt på meg forklarer legen at jeg vil bli henvist til ny time for å få polyppen skrapet ut. Det høres smertefullt ut men legen forklarer at det er en forholdsvis enkel og rask prosedyre, og jeg vil få bedøvelse/anestesi. Ventetiden er vanligvis ikke så lang så i løpet av 2 uker vil jeg ha fått innkallelse. 

På veggen henger et bilde jeg kjenner igjen fra barndommen. Et abstrakt bilde av 2 malte blokker. Den ene svinger liksom mot venstre nederst, jeg registrerer at det står Stockholm på bilde før jeg vender nesen ned i candy crush. Venterommet  jeg sitter på har vært her lenge, så det er ikke umulig at det har hengt der siden det samme bilde ble hengt opp på veggen hjemme hos mamma.  Det er et ganske typisk venterom. Veggene er hvite med trehvite stoler stilt opp langs veggene. I hjørnet står en betalingsautomat og et stativ med ulike brosjyrer henger på den ene veggen. Dempet og stille. Det er som regel ganske stille på venterom. Å skulle småprate føles litt som man trenger seg inn i en annens private sfære. Småpraten som oppstår mellom 2 som tydelig er bekjente bærer også preg av dette. 

«Jeg har jo ikke tid til dette» kvitrer den ene om skaden sin. Underforstått at hen lever et for travelt og aktivt liv til å ha tid til å være skadet. «Jeg er jo så sjelden her» bemerker den andre mens hen funderer over venterommets rutiner rundt ringeklokken. Underforstått at hen sjelden er syk og dermed også en produktiv samfunnsborger. I mitt stille sinn minnes jeg å ha hørt utallige versjoner av akkurat dette.  Kan også minnes å ha ytret noen lignende fraser selv. Det slår meg hvor høyt idealet om å være frisk står i samfunnet vårt. Som om det er en karakterbrist å bli syk. ​Enkelte holder idealet så høyt at de sleper seg avgårde med feber, dunkene hoder og rennende neser. Stolt slår de seg på brystet, for sterke til å la seg overmanne av kroppen. Å være syk er nemlig en svakhet, en byrde. En byrde som kan måles i tall og oversettes til statistikker. Det skinner gjennom når det diskuteres sykefravær. En uuttalt mistenksomhet om at alle andre enn en selv bare sluntrer unna.    

Hjemme på bordet mitt ligger en ny bok som er en motvekt til denne holdningen til sykdom. Den er skrevet av legen Gabor Mate og heter "The myth of normal - Trauma, illness and healing in a toxic culture". Jeg gleder meg til å lese den. Den omtaler blant annet økningen av autoimmune sykdommer i relasjon til stress, traumer og hva samfunnet verdsetter og forventer av oss. Den omtaler også hvor mye av forutsetningene for god helse som ligger i relasjoner, tilknytning og det emosjonelle. Kanskje får jeg utvidet synet mitt på sykdom og helse? Jeg tror den blir fint lesestoff mens jeg jeg sitter i det andre venterommet. Det usynlige venterommet som mammadrømmen befinner seg for øyeblikket. IVF-forsøket blir nemlig ikke før i januar. Da vil det være 9 måneder siden ringebrevet dumpet ned i postkassen. Det er et svangerskap det.  Ting tar tid. Men den som venter osv..   

Lukten av lakk siger opp idet børsten brer seg utover pekefingeren. Med rolige, sirlige bevegelser dekkes neglene en etter en med en blodrød farge. Det er egentlig sjelden jeg bruker neglelakk nå om dagen, men i kveld pynter jeg litt ekstra på fasaden. Håret har gjennomgått et mer eller mindre vellykket angrep med hårspray og kjolen ligger klar på sengen. Det er i år nemlig 20 år siden jeg gikk ut fra videregående og i kveld er det reunion for avgangskullet. For et år siden hadde jeg nok hatt et mye mer ambivalent forhold til å delta. Det er ikke til å unngå at et slikt jubileum bringer med seg noen tanker om hvor man er kontra hva man hadde sett for seg for 20 år siden, uavhengig av hvor lite realistisk man kanskje er som 19-åring.  

Heldigvis kan mye forandre seg på et år så jeg gleder meg til i kveld. Midt oppi dette foreløpig litt mislykkede solomamma-prosjektet så blir det deilig med en avveksling. Mimre litt med gamle bekjente, høre noen gode historier. Minnes og le over sin egen ungdommelig skråsikkerhet om hvordan livet fungerer og hvor det bærer.  For selv om 39 år gamle Lisa ikke er hva 19 år gamle Lisa hadde sett for seg, så liker jeg denne versjonen stadig bedre. Hun har en ydmykhet og sårbarhet som er mer synlig og tilgjengelig enn den var tidligere.   

I den japanske kunstformen Kintsukuroi limes knust porselen og keramikk sammen igjen med gull. Filosofien bak er å omfavne det uperfekte og gjøre reparasjonen til noe vakkert fordi det er en del av historien. Kanskje burde vi noen ganger være flinkere til å fremheve våre egne sprekker og sårbarheter, og ikke bare høydepunktene ved slike anledninger. Det er jo gjerne sprekkene i fasaden vi nikker gjenkjennende til og omfavner i andre. Så selv om håret er høyt og neglene blodrød så er det med senkende skuldre og en avslappet indre ro jeg rusler bort til Reunions fest. Dette tror jeg rett og slett blir kjempekoselig!