Sommervarmen henger oppunder taket i klatrehallen og en svettedråpe har begynt å bane seg vei nedover leggen. Kroppen kjennes tung, seig og klønete. Hendene er svette og slepphendte, mens jeg prøver å samle krefter til flyttet som kommer og neste klipp. Målet i dag er å gå ut gruffet jeg har i hodet, så jeg har på forhånd bestemt meg for 3 tunge ruter jeg skal prøve på.  Jeg vil kjenne kroppen jobbe, kjenne at det er tungt, falle hvis jeg må. Føle på at jeg har tæl, styrke og mot til å forsøke også når det er tungt. 

Jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle lete etter symptomer, at jeg ikke skulle teste før blodprøven. Men et eller annet sted på veien gled den avventende holdningen over i overbevisning om at denne gangen sitter den. Først ville jeg bare teste ut Ovitrellen og kjenne på følelsen av holde en positiv test i hånden. Men et sted i magen dukket det opp en følelse av «jeg er faktisk gravid». Og nysgjerrigheten og testegalskapen  ble for stor. Alle tanker om å ikke teste før blodprøven forsvant ut vinduet. Det var så altfor lett å falle inn i «prøveboblen».  Det så nesten også ut som det skulle komme til å stemme. Etter en kritthvit test dukket det nemlig opp en test med en svak anelse av strek. Ikke innenfor tiden riktignok, men likevel en anelse og et håp om at her vil det snart komme en stor, sterk strek etterhvert. Stille, nesten umerkelig maltes et bilde av de neste 9 månedene.. Men den sterke streken kom aldri. I stedet kom tante rød valsende gjennom det nymalte bildet. Denne beryktede tanten som pleier å dukke opp når det passer som dårligst. Tårene og melankolien natt til søndag ga plutselig mening. Kanskje humøret som løper foran og varsler tante røds ankomst er kroppens måte og sørge over nok en forspilt sjanse? I fertilitetsbehandling betyr hun hvertfall dårlig nyheter når hun dukker opp. Slik ble det altså denne gangen også.

Med den litt upopulære tanten følger det også en viss villskap. og energi. Den sinna energien som fikk meg til å kaste ut alle klærne jeg hadde tenkt å sy barneklær av i Fretex containeren. Som fikk meg til å gyve løs på boder og skap med søplesekk og klut. Som skrudde volumet på max og danset vilt rundt i stuen i et febrilsk forsøk på å bli kvitt følelsen av at alt stagnerer. Villskapen som gir meg mest lyst til å hive alt opp i luften og flykte fra det hele. Som får meg til å skrike høyt og skjærende i bilen for å slippe ut frustrasjonen. For det må ut. Hvis ikke vokser det til en slibrig, bitter svulst i halsen og brystet. Som forsøkes svelges vekk med sjokolade. Det er de samme kreftene jeg tar ut i klatreveggen i dag. Flytt for flytt, rute for rute.  Sakte men sikkert gjenvinnes selvtilliten til kroppen. For selv om tante rød betyr slutten er hun samtidig også begynnelsen.  En hormonell virvelvind som feier ut det gamle utgåtte og gjør klar for en ny start. Begynnelsen på en ny syklus, en ny mulighet. Og så lenge hun fortsetter å dukke opp hver måned er det fortsatt håp og egg igjen i kurven. 

Værgudene har forbarmet seg over den store løpsfesten og solen skinner fra blå himmel i Hønefoss. Det er helgen etter skolestart og klart for en av årets store happeninger i Hønefoss, nemlig Ringeriksmaraton. Selv om det heter maraton er det maraton stafetten som er hovedattraksjonen og gatene fylles av små og store løpere i alle former og fasonger.  Jeg sitter i sofaen med en kaffekopp og et startnummer i hånda. I går ettermiddag ble jeg nemlig spurt om å hoppe inn og ta en etappe som var blitt tom. Etter overraskende kort betenkningstid svarte jeg ja. Rett og slett fordi jeg hadde lyst. Selv om jeg nesten ikke har løpt i år, hadde jeg lyst å være med på løpsfesten. Kjenne på og være en del av stemningen som preger bybildet i Hønefoss akkurat i dag. 

​Det er så lett å henge seg opp i tanker om hvilken form man er i. Selv i sammenhenger som dette, hvor det sosiale og løpsglede er det viktigste, så er det så fort gjort å legge begrensninger på seg selv. Tenke, «jeg er ikke rask nok, ikke i god nok form».  Som regel kommer sånne tanker fra det usikre egoet. I hodet har jeg for eksempel alltid vært en person som løper 5 km på ca en halvtime. Selv om det er lenge siden det var en realitet så lever denne versjonen av meg fortsatt i mitt hode. Når jeg i dag potensielt  vil få dette grundig motbevist, stritter egoet i mot og leter etter unnskyldninger. Det er så godt å endelig ha kommet dit at man kan gi sitt eget ego fingeren og heller akseptere hvor man er.  Glede meg over at jeg faktisk kan si ja sånn på impuls, selv om jeg kanskje ender opp med å måtte gå deler av etappen.  Det er faktisk ikke alle forunt å ha muligheten og en kropp som fungerer! 

Det er en regnfull tirsdag og et kraftig uvær ligger over østlandet. Etter 4 ukers sommerferie er hverdagen tilbake. Det er gått en uke siden inseminasjonen på Rikshospitalet og jeg befinner meg midt i «TTWW»(The-Two-week wait), nærmere bestemt er jeg 7DPO (Days past ovulation).  2-week wait sikter til ventetiden mellom eggløsning og til tidspunktet man kan teste. Da jeg hadde forsøkene mine i København var Norge nedstengt av covid-19, noe som medførte litt for mye tid til overs til å saumfare diverse forum på nett. Etterhvert ble jeg en kløpper på fertilitetsforkortelser. Isolert satt jeg hjemme alene og googlet alle mulig tegn og symptomer som kunne bety et positivt utfall. Rumineringen over symptomer gjorde nok ikke ventetiden noe særlig kortere eller enklere.  Denne gangen covid-19 nesten glemt og Norge er åpent igjen. Det gjør det litt lettere å la seg distrahere. Det at utfallet av alle symptomene var lupus diagnosen, medvirker nok kanskje også til at jeg ikke leter så hardt etter symptomer denne gangen. De fleste merker uansett ikke noe særlig til symptomer før i uke 5-6, og da har man jo allerede rukket å teste positivt. Så i det store og hele har jeg en mye mer avslappet og rolig holdning til det denne gangen. 

Allikevel er det knyttet en ekstra spenning og bevissthet til akkurat de neste dagene. Det er nemlig på dette tidspunktet at det befruktede egget vil forsøke å feste seg til livmoren, og i det det fester seg er man blitt gravid.  Implantasjon kan skje mellom 6-12dpo, men mellom 8-10dpo er det vanligste.  Det er ikke noe jeg kan gjøre for å påvirke prossessen, men det finnes nok av kjerringråd om hva som kan hjelpe implantasjonen. En av de er ananas, nærmere bestemt ananskjernen. Ananaskjerne går for å være positivt for implantasjon fordi det inneholder noe som heter bromelin.  Det er de antiinflammatoriske og antikoagulerende egenskapene som skal fremme implantasjon, men det finnes ikke noen studier på at dette er reelt. Men siden ananas smaker godt skader det jo heller ikke med en liten ananas smoothie i dag. 
 
​Siden jeg har tatt eggløsningssprøyte vil en graviditetstest tatt for tidlig kunne gi falskt positivt resultat. Det er fordi eggløsningssprøyten inneholder det samme hormonet (hcg) som man tester etter når man tisser på en slik test. Effekten kan sitte i inntil 10 dager ifølge pakningsvedlegget. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ta en test i dag for å kunne kjenne og visualisere følelsen av å stå med en positiv test i hånden. Men nå ser det ut til at sprøyten er ute av kroppen for testen var kritthvit og negativ. Så hvis den blir positiv igjen nå så er dette forsøket vellykket..! 

Her ligger forøvrig en fin ordliste for de som befinner seg i tilsvarende situasjon:

https://www.vilbligravid.no/ordliste/ 

Kveldene er blitt merkbart mørkere, så når jeg henter Otrivelle sprøyten ut fra kjøleskapet denne søndagskvelden ligger skumringen utenfor kjøkkenvinduet. Det er tid for å sette et punktum på denne litt rare og annerledes uken. I morgen er det nemlig tid for inseminasjon. Etter 4 dager med Letrozol, gikk jeg over til  sprøyter, Fostimon Set 75 som jeg har satt nå i 4 dager. Disse sprøytene inneholder hormonet FSH og er faktisk fremstilt fra urin fra mennesker. Av fysiske bivirkinger har jeg kanskje aller mest vært litt uggen og småkvalm. Jeg har merket lite til hetetokter og ekstra svette. Følelsesmessig har jeg kjent mest på følelsen av å være litt nedstemt. Men det er mye følelser i sving denne uken så det er vanskelig å skille snørr fra barter. Den mest påtrengende følelsen i kveld er ambivalens. Selv ikke en dag ute i klatreveggen kunne kurere denne følelsen som ligger  litt under overflaten og som jeg ikke helt har fått taket på.  Ambivalensen til det hele er den følelsen det er vanskeligst å snakke om. Man vil liksom ikke innrømme at man også kjenner på tvil. For når man først setter ut på denne ferden om å bli alenemor føles det som det ligger en forventning fra omverdenen at man skal være 100% på sikker. Det er så mye lettere å ta på «100% sikker masken», fremfor å slippe frem følelsene om tvil. For selv nå, kjenner jeg på tvil. Tvil om jeg gjør det rette. Men blir man noen gang 100% sikker på noe? Det at jeg kjenner på tvil betyr kanskje at flere i min situasjon antageligvis også  kjente på tvil?

På en måte er jeg litt glad for at jeg ble satt på feil behandling. Da jeg kom inn til ultralyd fredag viste det seg nemlig at jeg er blitt satt hormonstimulering ment for inseminasjon og ikke IVF. Med tanke på alder og AMH prøven min virket legen lite håpefull til at det hadde blitt stimulert frem noen folikler som egnet seg for inseminasjon og så mest sannsynlig alternativ var å avbryte for å starte neste syklus. Men under ultralyden dukket det opp en snasen folikkel i riktig størrelse på skjermen. Hah.. fader heller jeg er ikke vissen og utgått helt enda! Dermed ble det avtalt eggløsnings sprøyte og klokkeslett for inseminasjon på Rikshospitalet. 

Dermed får jeg strengt tatt to forsøk. For hvis inseminasjonen ikke funker får jeg fortsatt et IVF forsøk. I hodet hadde jeg slått meg til ro med å ikke bli mamma hvis dette forsøket ikke fungerte, men nå ligger jo det jo et 2. forsøk på bordet. Det er omtrent akkurat 2 år siden jeg reiste til København første gang. I 2 år har dette alenemor prosjektet ligget i bakgrunnen. Selv om jeg har vært flink til å skyve det til siden i ventetiden, så ligger det alltid der i bakgrunnen.  Besøke søsteren på Bali? Planlegge klatre- eller skiferie med en venninne? Hmm.. men det kan jo hende jeg er blitt gravid da. Hele tiden dette forbeholdet som fortsatt bare er en teoretisk mulighet og ikke en realitet. Hvor lenge skal man oppholde seg i vakuumet? Når skal man sette strek og vende seg til tanken om at livet ble som det ble? Jeg har jo egentlig ikke hatt så mange forsøk, så det er for tidlig å si at det ikke vil gå. Men i hodet har denne perioden pågått lenge og tatt opp så mye tid og tankekapasitet.  Hvis inseminasjonen ikke fungerer er en del av meg er klar for å slippe det hele og begynne venne meg til tanken på et annet liv. Men, aller først er det altså tid for inseminasjon. For alt jeg vet kan det faktisk hende det blir full klaff denne gangen.  

Det er en klar og fin morgen i Jotunheimen. Sola har sakte men sikkert bredd seg nedover fjelltoppene og varmer oss nå i nakken. Vi er på tur opp Østre Torfinnstind og har begynt å skrå oppover for å komme til starten av renna vi skal klyve opp. Mens vi beveger oss oppover oppdager  hvor mye jeg har fokusert på at turen til toppen kommer til å bli slitsom. Som en liten motgift forsøker jeg meg på et lite mantra. «Du er en maskin som aldri blir sliten.» Turfølget fra klatreklubben er definitivt i bedre form så jeg får hvertfall prøve og ikke psyke formen min helt ned. Starten er alltid seigest tenker jeg, mens jeg forsøker å fortelle meg selv at jeg er en maskin. Leggene som synes dette var en litt brå start på dagen kjøper det ikke helt. De hadde helt klart foretrukket en litt flatere start. Men når jeg minner de på hvor mye de takler og at turen i fjor gikk helt fint så får de en liten vitamininnsprøytning. Som om de husker at de er i bedre form i år.  

Vi klyver oss opp gjennom den løse renna. Tanken om slitne legger er erstattet av veivalg, vaktsomme føtter og hender som leter etter og finner trygge tak. Med et er vi på toppen og speider utover utsikten og etter rappell feste. Nå begynner det virkelig morsomme og spennende med denne turen. Vi skal nemlig rappellere og klyve oss bortover fra Østre, til Midtre og videre til Vestre Torfinnstind, Torfinnstraversen. Etter beskrivelsene å dømme kommer dagen til å by på 4 rapeller, utsatt klyving og luftige skar. Siden det blir en lang og fysisk dag, har jeg valgt å putte første pille Letrozol i ettermiddagsdosen.  Selv om jeg tviler på at jeg får så mange bivirkninger kan jeg like gjerne vente til vi er nede igjen. Jeg har uansett ikke fått noe tidspunkt for når disse pillene skal tas. 

Letrozol er en av de mange reseptene som har dukket opp etter at jeg meldte mens i starten av juli, og er et alternativ til Femar. I følge pakningsvedlegget er Letrozol en medisin som brukes til å behandle brystkreft hos kvinner etter overgangsalderen. Den virker ved å hemme produksjonen av østrogen. Det høres jo pussig ut i fertilits sammenheng, men etter det jeg leser meg frem til så tar man disse i starten av syklusen slik at det sendes signal om at det er for lite østrogen. Det lave nivået gjør at det frigjøres mer av hormonet FSH som stimulerer til mer folikkelvekst. Så da høres det ut som disse pillene skal hjelpe eggposene mine å vokse. Som alle pakningsvedlegg er listen over bivirkninger lang og jeg leser bevisst ikke gjennom alle, men de vanligste er hetetokter, økt kolesterol, utmattelse, økt svetting og leddsmerter. En liten kuriositet er en bivirkning av ukjent frekvens, «avtrekker finger; en tilstand der finger eller tommel henger seg opp i en bøyd stilling».

Det blir en spennende dag i høyden med stein, luft og snø under føttene. 
Å gå i fjellet føles som medisin. Det å komme opp i høyden og se utover fjellandskapet gjør under for hode, kropp og sjel. Tanken på at fjellene sto her lenge før vi kom og at de fortsatt vil stå her lenge etter vi er borte setter liksom alltid ting litt i perspektiv. Å bevege seg i dette dramatiske landskapet av hardt fjell, løs stein, bratte stup, svimlende egger og forræderisk snø gir en påminnelse om hvor liten man er og hvor skjørt og kort livet er.  Her er det ikke plass til bagateller og uinnfridde forventninger om hvordan livet helst skulle vært. Med det som bakteppe lirker jeg frem pille-dosetten fra topplokket når vi kommer tilbake til teltet. Ettermiddagesdosen og første pille Letrozol svelges unna før middag. Så nå er man faktisk i gang med hormonene.. 

​https://oslo-universitetssykehus.no/seksjon/nasjonal-kompetansetjeneste-for-kvinnehelse/Documents/Kurskompendium_121021.pdf
https://tidsskriftet.no/2009/02/oversiktsartikkel/ovulasjonsinduksjon-ved-bruk-av-letrozol

Det er onsdag kveld. Jeg sitter på sofaen etter det som har vært en kjempefin tur med familien, men nå har hormonene og tårene overtatt styringen. I morgen kommer nemlig mensen og det vil være startskuddet på IVF behandlingen. Burde jeg ikke vært fylt av forventning, spenning og glede nå? Burde jeg ikke vært overlykkelig? I stedet er jeg fylt med en veldig sorg og klarer ikke slutte hikste. Tanken på at eggene mine skal hentes ut med en sprøyte og puttes i en skål med en vilt fremmed donor føles motbydelig. Så kaldt og kjærlighetsløst.

En snarvisitt innom en venninnes familieliv i helgen fremkalte en påminnelse om hva som mangler i mitt. Barna som er skapt av kjærligheten mellom hun og mannen, i motsetning til min medisinske prosedyre med en ukjent i ligningen. I kveld føles denne tanken så altoppslukende og sår. Jeg har vært så fokusert på forsøkene og argumentasjonen om å bli alenemor at jeg har helt glemt å håpe på alternativet.  Og nå er det jo hvertfall for sent. Det er dette som er min sjanse til å få egne barn, og fortsatt sitter jeg her i kveld med tvilen langt opp i halsen. 

Jeg åpner Instagram for å scrolle vekk ubehaget. Feeden fylles av hashtaggen #klatring. Om jeg skulle mislykkes med å bli mor var tanken å fokusere på hobbyene mine, kanskje reise til spennende steder. I feeden dukker det også opp bilder av gravide og små søte babyer. Gjerne med tips og råd til vordene mødre. Alltid med en antagelse om at man er 2. Om jeg skulle bli gravid, vil jeg klare og se gjennom og bort i fra det lykkelige, vakre familielivet jeg hele tiden blir presentert? Vil jeg savne det frie livet jeg lever nå eller er de kalde føttene egentlig bare frykt forkledd som tvil? Frykten for å det ukjente livet som venter hvis jeg hopper uti dette. Frykten for at det kanskje ikke går? Livet jeg lever nå føles kjent og trygt. Livet som alenemor er noe helt nytt og ukjent. At det blir slitsomt har jeg vel en formening om. Andres erfaringer vitner om hvor slitsomt det er å bli foreldere, og de har vært to om jobben. Åresvis uten søvn virker å være normalen. Hvis det det i tillegg slenges inn et fullskala lupusoppbluss inn i miksen, vil det være verdt det?  Er det å få barn det mirakelet man blir fortalt at det er?     

Tankene og spørsmålene er påtrengende. Det er en privilegert situasjon å sitte med et slikt dilemma. Og kan jeg egentlig ombestemme meg nå? Selv om de aldri vil innrømme det så vet jeg jo at noen kommer til å bli skuffet hvis jeg ombestemmer meg. Foreldre som ønsker bli besteforeldre. Besteforeldre som håper å oppleve å få oldebarn. Og ikke minst meg selv, sjansen er vel stor for at jeg kommer jeg til å bli skuffet over meg selv hvis jeg sier fra meg dette som har vært målet så lenge.

Det er ikke en problemstilling som kan summeres opp i tabeller med 2 streker under fasitsvaret. Det eneste jeg kan gjøre er å forsøke sortere hva som ligger bak de ulike tankene og følelsene. Hva kommer utenfra og hva er mitt? Er det frykt, realistiske/urealistiske forventninger, PMS og hormoner? Til syvende og sist tror jeg alle tankene og følelsene rundt dette har blitt prosessert så grundig i underbevisstheten slik at magefølelsen  vil guide meg i riktig retning.

Det er lørdag morgen og 1 uke ut i sommerferien. Jeg vekkes av pillealarmen som ikke er satt på feriemodus. En stripe av morgenlyset finner veien gjennom gardinene så jeg har sklidd inn og ut av søvnen siden 04:30 tiden.  Jeg blir liggende i sengen og fikler litt med telefonen. Etter hvert som ferien strekker utover har også morgenene en tendens til å strekke litt utover også. Ryggen kjennes litt stiv etter litt for mange bedagelige dager, så jeg bestemmer meg for at i dag er dagen jeg skal starte dagen med noen yoga øvelser på plenen.
 
Så tenkt, så gjort. Matten rulles ut i gresset og jeg forsøker hente frem yogatimene fra i våres i minnet. Det en deilig måte å starte dagen på. Solen føles mild og kjærtegner ansiktet. En tanke om at jeg ikke har på solkrem, bare nattkrem skyves tilbake. Det er fascinerende hvor mye tjatring som foregår i hodet til en hver tid. En konstant strøm av for det meste ubevisste tanker. Jeg fortsetter med solhilsenen mens solstrålene varmer og vekker søvnige lemmer. Det gjør godt for kroppen. Fokuset på pusten og de rolige bevegelsene som vekker kroppen til liv.  Rytmen mellom pusten og bevegelsene i solhilsenen har falt på plass. I starten føltes det som jeg pustet i «feil retning», men nå begynner kropp, hodet og pust å bli samkjørte, det flyter smidigere. Tanken er at yogaens fokus på pust og tilstedeværelse i egen kropp kan være en fin kombinasjon med klatringen. Yoga sies jo også å være en positiv aktivitet under graviditet, hvor fokuset på pust blir særlig nyttig som smertelindring ved fødsel. 

Yoga kan også påvirke og stimulere vagusnerven. Vagusnerven er en interessant og spennende sak som dukket opp litt tilfeldig i et google søk. Den er hovednerven i det parasympatiske nervesystemet og sender informasjon til organer og innvoller. Der hvor det sympatiske nervesystemet trigger "fight or flight" responsen, trigger det parasympatiske "rest and digest" responsen. Å stimulere vagusnerven eller tonen i vagusnerven sies derfor å roe ned stress reaksjonen i kroppen. Høy vagal tone forbindes medfysisk og psykisk velvære, mens lav vagal tone forbindes med inflammasjon, depresjon og hjerteproblemer. Yoga, pusteteknikker, humming, nynning, isbad, synge, le, gurgle med mer skal visstnok kunne stimulere tonen i vagusnerven. Det dukker opp mange påstander om vagusnerven når man googler, men det finnes også konkrete medisinske behandlingsformer.  For eksempel stimuleres vagusnerven med strøm for å behandle noen typer epilepsi. Det har også vært gjortforsøk på lignende behandling på RA-pasienter  Ved Oslo Universitetsykehus pågår det en studie om effekten av meditativ pust og stimulering av vagusnerven mot langvarig smerte.
  
Jeg slipper ut langt «oooooooommmmm» og nynner litt høyt ved kaffetrakteren. Vagusstimulering eller ei, i det jeg jeg setter meg ned med en kaffekopp på verandaen tenker jeg at litt yoga og nynning på morgenkvisten er deilig uansett. 

​Kilder:
https://www.pnas.org/doi/full/10.1073/pnas.1605635113
www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6189422/
https://sass.uottawa.ca/sites/sass.uottawa.ca/files/how_to_stimulate_your_vagus_nerve_for_better_mental_health_1.pdf​
https://sml.snl.no/nervus_vagus
https://nhi.no/kroppen-var/organer/autonome-nervesystem/
https://www.psychologytoday.com/us/blog/the-athletes-way/201607/vagus-nerve-stimulation-dramatically-reduces-inflammation
​https://oslo-universitetssykehus.no/undersoker-stimulering-av-vagusnerven-og-pusting-pa-langvarig-smerte

Det er mandag morgen og jeg sitter på medisinsk poliklinikk utenfor et rom merket EKG spirometri. Milde ansikter i pleieruniformer og legefrakker beveger seg effektivt i gangene. En pasient i seng trilles forbi. Jeg har fått time til ultralyd i hjertet og om noen få minutter er det min tur. Siden de hadde en mistanke om mulig perikarditt når jeg ble syk oppfordret Rikshospitalet til at det skulle tas ultralyd av hjerte før IVF behandlingen. Det er ganske lenge siden jeg ble henvist, så jeg føler meg ikke så veldig bekymret for at de skal finne noe, men det er fint å få det sjekket. Kontroll av hjerte og  hjertehelse er jo noe som er viktig for revmatikere. 

Jeg slippes inn i rommet av en blid sykepleier. Hun ber meg kle av meg på overkroppen og legge meg på benken. Vi småprater litt mens hun fester klistrelapper og ledninger for å ta EKG og blodtrykk. Blodtrykket er 113/68, jeg husker aldri helt hva som er bra blodtrykk, men hun fortsetter med å fortelle meg at blodtrykket helt fint.  Pulsen min fyller EKG papiret som kommer ut av skriveren med jevne bølger og ansiktet til sykepleieren gir ingen grunn til bekymring der heller.  Etter et par minutter stiller legen seg ved siden av benken  og etter litt hyggelig småprat og spørsmål om sykdomshistorien i familien går hun i gang med undersøkelsen. Hun forklarer at hun skal se på hvordan hjertekamrene hjerteklaffene, muskelbevegelsene, blodstrømmen og lydene ser ut i hjertet og at undersøkelsen vil ta ca 40 minutter. 

Det tas bilder og film fra flere vinkler og undersøkelsen er  helt smertefri. Legen viser og  forklarer velvillig hva bildene viser og hva de ser etter. En hvit hinne i det ene bildet viser noe som kan være arrvev etter perikarditt, men det er ikke noe væske i hinnen og alt ser fint nå. Det er bittelitt lekkasje fra noen av klaffene. Det vil si at de ikke lukker seg helt tett igjen, og litt blod renner tilbake igjen. Det kan være en fysiologisk «skjønnhetsfeil» og det er snakk om veldig lite, noe som ikke er uvanlig. I det hele ser alt veldig fint og normalt ut. Det er en klaff det absolutt ikke får være lekkasje i og det er aortaklaffen. Eller «Mercedesstjernen» som legen også kaller den. Den ser nemlig ut som en Mercedesstjerne ovenfra. «Mercedesstjerna» mi er tett og lekker ikke.  Lydene og bevegelsene i hjertet er normale forsikrer hun meg og peker på de symmetriske gule bølgene på skjermen. Hun er nok klar over at å høre ordet lekkasje kan høres litt voldsomt ut og jeg glad hun tar seg tiden til å forklare fremfor at jeg leser det i journalen etterpå. 

Det er ikke hver dag man får se hjertet jobbe live på skjerm. Dette organet det er knyttet så mye symbolisme til.  Stedet hvor sjelen og kjærligheten bor. Det er lite ved den pulserende pungen på skjermen som vitner om å være sjelens og kjærlighetens hjem, men taktfast og ufortrødent jobber den videre. Fyller meg liv og holder meg oppreist. Blandet med nysgjerrigheten ligger en erkjennelse av hvor sårbart det hele er. En dag vil det slå sitt siste slag og det hele vil være over.  Men som Snoopy så klokt sier:

​

"Det er ikke noen gode tak her". "Jeg når ikke opp". "Tauet havner bak foten når jeg beveger meg".  "Ææh". Jeg står nesten i toppen av en klatrerute og hører den ynkelige, survete lyden av min egen stemme.  Hendene glir over fjellveggen. Føler seg frem og tilbake med et håp om at det er noe jeg har oversett, men det dukker ikke opp noen flere tak. Sakte, men sikkert har jeg beveget meg opp ruta. Enkelte partier har bydd på nervøst ubehag og et spennende klipp, men til slutt står jeg nå like under ankeret. Jeg trenger kun klippe inn i toppankeret så har jeg perset, men jeg kvier meg for det siste flyttet. Føttene står godt og armene er sterke selv om jeg allerede har stått lenge og nølt. Frem og tilbake. Oppmuntrende ord stiger opp fra bakken. Sikrer minner meg på å puste og slappe av, at jeg er sterk og står godt. Jeg lar ordene sive inn i hodet. Det mentale har vært utfordringen hele veien opp. Kroppen er mer enn sterk nok og bevegelsene er godt innenfor, men hodet spinner konsekvens analyse og kastastrofe tanker i hundre retninger. 

Akkurat nå føles prosessen om bli mamma også litt sånn. Startskuddet nærmer seg, men jeg kvier og gruer meg for det siste flyttet. Gruer meg til å fylle kroppen med hormoner og de potensielle konsekvensene. Til å stikke en nål rett inn i eggstokken for å hente ut egg. Bli et hormonelt monster som venter på den positive testen. Alle kilder tyder på at IVF er en tøff prosess for kropp og hodet, full av kjipe nedturer. I tillegg fylles hodet fylles av sorgen over at jeg skal gjennom dette helt alene. Det er så forbanna trist å vite at man er så veldig alene om de kjipe nedturene som kommer.  Med 30 % mulighet for å lykkes så er sannsynligheten stor for at det hele blir forgjeves.  Jeg trøster meg med at på den andre siden av høsten så vil jeg uansett utfall komme ut av limboet jeg befinner meg i nå. Om det å bli mamma ikke ligger i kortene, så kan jeg hvertfall begynne å stable på plass et annet liv og vite at jeg forsøkte alt. 

​Jeg puster ut og prøver samle meg i veggen. Kan ikke gi meg når jeg er så nære. Kaster et siste blikk på neste fottak og bestemmer meg til slutt for å gå for bevegelsen. Venstrehånd legger seg bestemt rundt taket og tar i mot vekten i det jeg lener meg til siden. Kraften spenner opp fra føttene og gjennom hele kroppen i det jeg strekker meg kontrollert mot ankeret. Et takknemlig, høyt rop unnslipper leppene i det tauet klippes trygt inn i karabinen. Yes! Det gikk!  Ny pers! Om det ikke føles som det er progresjon på så mange andre områder i livet, så er det hvertfall progresjon i klatringen. Progresjon, eller utvikling i samme retning som det egentlig betyr, er et positivt ladet ord. Å la seg drive fremover og utvikle seg oppleves meningsfylt. Grafen som peker oppover er idealet i mange sammenhenger, men med unntak av klatringen føles det som jeg akkurat nå står i en krusedull på midten.

I en sykdomsprosess er ikke progresjon noe å trakte etter. Der er motsatsen regresjon, å foretrekke. At lupusen ikke utvikler seg videre og aller helst trekker seg tilbake er jo målet med behandlingen. I den sammenheng dukket det opp et interessant uttrykk fra en annen lupuspasient, «regresjon mot gjennomsnittet».  Regresjon mot gjennomsnittet er et statistisk fenomen som beskriver at over tid vil man vende tilbake mot gjennomsnittet eller "normalen" uavhengig av tiltak, inngripen, behandling osv. At ekstreme verdier eller utfall vil etterfølges av mer middelmådige, uavhengig av hva du egentlig gjorde. Litt lettvint sagt så vil man alltid vende tilbake mot midten eller middelmådigheten. Så kanskje jeg ikke burde tenke så mye på at jeg befinner meg i en krussedull på midten? Statistisk sett er det jo der de fleste av oss vil være eller ende opp. 

Det er fredag før pinsen og jeg sitter på verandaen med mamma. Vi har åpnet en flaske bobler mens stefaren min jobber med å få hengt opp en hylle. Solen skinner, det er varmt, grønt og deilig. Regnet som har kommet den siste tiden har gjort godt og farget omgivelsene med en deilig struttende grønnfarge. Det er noe fascinerende med dette «noe» som holder naturen i gang.  Livskraften som gjennomsyrer alt blir så veldig tydelig om våren og sommeren når alt våkner til liv igjen etter vinteren.  Naturen spirer, kvitrer og blomstrer i alle retninger. Man kan nesten kjenne det under huden. Denne sterke, deilige livskraften som formelig bobler  og vil ut. Som boblene som siver opp fra bunnen av glasset. En blank, knallgrønn bille kommer flyvende mens vi sitter og forsyner oss med jordbær. Den lander litt klønete på gelenderet før den faller ned  på verandaen med et litt dunk. 

Den blir liggende på ryggen og sprelle litt før den får vippet seg over på ryggen. Vi blir sittende å se litt fascinert på billen som kommer seg fortumlet på bena og begynner å kravle bortover.        Det skal vise seg å bli en strabasiøs og krevende ferd. Den uheldige billen kravler rett inn i et edderkopp spinn. Innbitt kjemper den seg ut igjen og trasker ufortrødent videre. Mål, retning og mening er det bare den som vet. Det er fascinerende å se på den så vi fortsetter og følge med på det lille eventyret som er i ferd med å utspille seg på verandaen. Plutselig går den rett inn i et nytt litt større edderkopp spinn. Den kjemper en krevende kamp, for hver bevegelse vikler den seg stadig mer inn i det klebrige nettet. Den sparker og spreller men nettet klistrer seg stadig tettere om de små billebena. Et eller annet sted sitter det nå en edderkopp og jubler over kjempefangsten som spreller i nettet. Det er nesten så man kan se at billen er sliten og vil gi opp, men et eller annet i den fortsetter å kjempe. Selv om det begynner å se mørkt ut har den ikke tenkt å gi seg før det er over.  Og ved hjelp av dette noe, denne livskraften, kommer til slutt billen løs. Med seige, litt ustødige ben klatrer den seg oppover veranda-rekkverket. Taktfast og målbevisst. Skritt for skritt. Til slutt klarer vi ikke la være og gir den litt hjelp opp den siste biten, og med et er den ute og flyr igjen.   


Det er noe fint med å se denne viljen til å leve og kjempe, og vite at dette «noe» finnes i oss også. Under selvbevisstheten og alle de logiske tankerekkene våre ligger dette «noe». Denne kraften som driver oss fremover. Som gjør oss sterkere enn vi tror vi er, akkurat når vi trenger det mest. Noen ganger trekker det oss i retninger som strider mot all fornuft, logikk eller kanskje rettferdighetssans, men som regel ender vi opp akkurat der vi skal være. Kanskje like greit å bare humla og bille suse denne sommeren.