Frokosten jeg har lengtet til smaker helt nydelig. Til og med kaffen smaker bedre enn vanlig, selv om jeg har drukket kaffe hele uka. Så med magen full av deilig frokost er fasten et tilbakelagt kapittel. 

Det har egentlig gått greiere enn jeg fryktet på forhånd. Det at jeg i utgangspunktet er nødt til å holde meg mer i ro pga foten gjorde det nok litt lettere, pluss at det var ikke en spesielt travel uke på jobb. Å måtte jobbe på hjemmekontor pga foten var både fordel og en ulempe. Ulempe at mat er så lett tilgjengelig, fordel at det var lettere å tilberede og veie opp maten når jeg skulle ha den. Det var nemlig mye glede i å gjøre klar frokosten og kjenne luktene og vite at man snart skulle spise. Å følge opplegget samtidig jeg hadde mensen synes jeg funket helt fint. Opplevde ikke at jeg fikk noen flere plager ved å følge denne fastedietten samtidig. Hadde håpet at fordøyelsen skulle få litt hjelp på veien av dette, men ble verken mer eller mindre forstoppet. Hadde egentlig forventet mer hodepine, men har ikke hatt noe særlig av dette. Det henger kanskje sammen med det veldige rolige tempoet jeg har hatt disse dagene. Har fått i meg veldig mye mer vann og væske enn jeg pleier, og det er jo en forbedring som kanskje ikke er så dumt.  

Det blir mye tanker rundt mat og det å spise. Det med å veie opp maten for å begrense mengden gjør at man fort drar noen uheldige sammenligninger med hva man spiser til vanlig, så hvis man allerede har et anstrengt forhold til mat skjønner jeg at man anbefales å styre unna et sånt opplegg. Mer positive tanker man gjør seg er at man blir veldig takknemlig for tilgangen man har på god mat og at det er selvvalgt og midlertidig man skal gå sulten. Det er også fint å erfare at det faktisk ikke er helt krise å gå sulten en liten stund og at man klarer stagge kvelds-snokingen i skuffer og skap. Med kun 2 måltider per dag, så merker jeg hvor mye småspising jeg egentlig driver med. Om jeg er blitt bevisst nok til å kutte det ut når jeg går tilbake til normalen? Tja, litt usikker for sant å si gleder jeg meg veldig til å kunne ta meg noe godt til kaffen hvis jeg har lyst på eller maule noen skiver gulost hvis jeg føler for det. Men det er deilig å oppleve at jeg ikke er helt slave av egne lyster. 

Resultatet av disse 4 dagene vet jeg jo egentlig ikke. Jeg har jo lite symptomer og plager fra lupusen fra før, så det er ingen synlige sammenligninger jeg kan gjøre. Vekt og midjemål synes jeg ikke blir hensiktsmessig å sammenligne siden dette uansett vil gå opp igjen når når jeg spiser som normalt. Så det hele bunner jo egentlig i tiltroen på studiene som finner helsefordeler ved faste og fasteimiterende diett. Det er en deilig tanke at kroppen nå kanskje har fått ryddet vekk noen av cellene som ikke fungerer så godt. Kommer jeg til å gjøre det igjen? Ja, det kommer jeg nok til å gjøre. 

Vekkerklokka har ennå ikke ringt når jeg våkner første gang fra en litt bisarr drøm. Føler meg egentlig ganske uthvilt og lite sulten, mens jeg ligger og slumrer frem til klokka ringer.  Usikker på om det er fordi jeg vet det er siste dagen, men tiden frem til frokost tenker jeg allerede for meg selv at jeg sikkert hadde helt fint klart 5 dager også. Smoothie bowlen smaker like godt i dag, selv om hodet mitt allerede lengter etter morgendagens frokost som nå står helt klart for meg i detalj. Med unntak av litt magekramper like etter frokosten så føles starten på denne dagen veldig mye lettere enn de andre dagene. Jeg merker at jeg ikke drikker farris og te like desperat som jeg har gjort de andre dagene.  Å være oppløpssiden gjør meg i godt humør, så smilet sitter løst denne dagen. Man kjenner jo seg selv, og jeg hadde egentlig ikke blitt verken overrasket eller skuffet om jeg hadde gitt meg dag 2. 

Sultfølelsen som dukker opp like før middag er voldsom, men før jeg i det hele tatt er ferdig med bollen med gulrotsuppe føler jeg meg mett nok. Må nesten jobbe litt med de siste skjeene som rekker bli kalde. Veldig merkelig følelse for jeg vet jo hvor sulten jeg egentlig er. Sulten kommer i flere variasjoner har jeg kjent de siste dagene.  Den ligger på lur og lusker i bevegelsene. For eksempel når jeg skal legge noe kjøtt i fryseren. Nesten på automatikk er jeg i ferd med å strekke meg etter esken med ispinner, helt til hodet kobler seg på igjen og sier stopp. 

Det er nok av ting å pusle med denne ettermiddagen med oppvaskmaskin som skal på plass og kaker som skal gjøres ferdig. Det er faktisk litt mer giv og energi i meg i dag! Men tror egentlig det aller mest skyldes følelsen av å være i mål med noe jeg ikke helt trodde skulle gå.  Før jeg vet ordet av det er klokka blitt 11 og jeg er snart på tur i seng.  Gleder meg så innmari til i morgen!

Når jeg våkner dag 3 er jeg egentlig ikke sulten, men litt uvel og supertrøtt. Siden jeg har et morgenmøte på teams er det lett å bare starte med kaffe og tiden frem til frokost kl 10:00 går fort. Dag 3 så er det meny skifte, og idag er det grønn smoothie bowl til frokost. Igjen, jeg får meg ikke til å kaste eller legge vekk den lille tuppen med avokado og banan som blir til overs etter jeg har veid opp, men siden det bli litt mindre mango må jo det være greit, kan jo ikke være helt rigid. Har funnet ut at bollen fra dag 1 får porsjonen til å se litt større ut, så jeg finner frem denne igjen i dag. Er litt skeptisk til grønne smoothier, for synes noen av de smaker litt vel grønt, men denne er faktisk så god at jeg kunne tenke meg å lage den igjen utenom også. Bollen blir så alt for fort tom og selv om den metter, føler jeg meg langt fra mett nok.

Formiddagen går forholdsvis greit med nok farris og te. Men når klokka blir halv 2 og det fortsatt er noen timer til middag kommer en ny sultbølgetopp. I hodet begynner jeg å planlegge i detalj hva jeg skal spise til frokost på lørdag. Akkurat da er det gått å ha noen rutine oppgaver på jobb som jeg bare kan trykke meg gjennom uten å måtte tenke for mye.  Til middag i dag er det gulrotsuppe. Det er en ganske stor porsjon som metter en stund, mens jeg gir meg i gang med å bake kakebunner til lørdagens selskap. Kakebunnrøre er ikke så fryktelig spennende å smake på, så jeg klarer å styre meg for slikkepottene. Men å hakke opp sjokoladebiter uten å smake en eneste bit? Det er det nok første gang jeg har gjort.  Blir helt imponert av meg selv! All matlukten som fyller kjøkkenet etter middag og bakingen hjelper bittelittegrann på sulten, pluss at bakingen gir meg noe annet å tenke på. Men hver gang jeg åpner kjøleskapet vandrer blikket lengselsfullt. 

Etterhvert smyger jeg meg opp i sofaen. Det knurrer og romler i magen. Jeg er sulten, trøtt, og har en begynnende hodepine. Kan ikke si jeg har merket noe mer til den den voldsomme energien og det sylskarpe fokuset som andre sier de opplever. Akkurat nå føler jeg meg bare daff og slapp, har mest lyst å legge meg og sove til frokost.  Snart i mål! 

Det er en kvalmende sult som gnager i magen når jeg våkner av vekkerklokka. Den ubehagelige sultne fornemmelsen hvor du føler deg kvalm og uvel, men jeg har ingen hodepine. Hvis jeg skal klare å holde meg gjennom dagen kan jeg ikke spise nå, jeg må forsøke å vente til hvertfall kl 10:00. Fruktfatet ser ufattelig fargerikt og fristende ut i det jeg går inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Det er bare dag 2 og jeg merker blikket mitt hviler unormalt lenge på fruktfatet. Hvor godt det hadde vært med litt avokado og egg for eksempel. Forsøker fortelle meg selv at det går fort til klokka 10:00 mens jeg fyller et glass til randen med farris. Må bare få logget på hjemmekontoret så jeg tenker på noe annet. 

Til slutt blir klokka 10. Bollen ser litt mindre ut i dag, selv om innholdet skal være nøyaktig det samme. Lukten av mango, banan, kokos og kanel er helt nydelig. Forsøker spise saaakte og ikke kaste i meg maten. Vil at den skal vare lenge. Metthetsfølelsen varer et par timer før sulten kicker inn igjen. Den kommer i bølger, topper seg litt og forsvinner tilbake i bakgrunnen igjen. Men blir liggende på lur inntil det blir middagstid. Etter linsegryten forsvinner den en liten stund, før den lurker tilbake i bakgrunnen. Det skrives en del om at noen opplever skjerpet fokus og mer energi, men det har jeg ikke kjent noe til. Ved siden av sulten som kjenner jeg kanskje mer på en litt ubekymret "dum-di-dei følelse.  Vanligvis ville jeg vært i klatrehallen, men det blir en rolig kveld på sofaen igjen i stedet. hvor jeg fortsetter å fylle på med farris og grønn te, før jeg kryper sulten til sengs med en svak murring foran i pannen. Kjenner jeg er litt spent på morgendagen. Mistenker den kanskje blir den værste..

Dag 2 oppsummert:
- ganske sulten mesteparten av dagen
​- værst om morningen og formiddagen, blir bedre etter «middag»
- litt overrasket over hvor standhaftig jeg klarer holde meg unna kjøleskapet
- litt ufokusert og lettvint i toppen

Det skal vise seg at faste dag 1 skal sammenfalle med syklus dag 1, så det kan jo spennende. Selve oppstarten ble litt bråbestemt i går, så det første jeg må gjøre er å kommer i meg på butikken for å handle det jeg trenger til menyen. Jeg skal inn på Ullevål sykehus i dag, så jeg vil rekke å spise frokosten før jeg skal på bussen men helst forskyve den så langt frem som mulig. Egentlig skulle jeg vært der forrige tirsdag, men ble sittende fast i snøtrafikk kaos over Sollihøgda så timen måtte flyttes.  Hvis det er like kaos i dag vil jeg tilbringe mange timer på buss, uten mulighet til å fyse på mat, så det er jo bra. 

Å veie opp maten føles litt rart, og skulle kaste den siste tuppen med banan synes jeg blir litt for dumt. Om det er 90 eller 100 gr med banan kan da umulig ha så mye å si. Men på nøttene er jeg nøye. Når jeg har målt opp alt ser det ikke så ille ut, men det er lite mat med tanke på hvor lenge det er til middag. Jeg venter litt med kaffen og går for grønn te i stedet. Forholdsvis optimistisk på at dette kommer til å gå fint, men litt spent hvis bussen er i rute og jeg får god tid til å fristes av bakerier og cafer i Oslo. 

Bussturen går knirkefritt uten forsinkelser, så jeg får god tid før timen. Jeg er kaffetørst så bestemmer meg for å overvinne cruxet først som sist. Den første cafen bugner over av ferskt bakverk. Lukten av deilig bakst slår brutalt i mot meg i det jeg åpner døra til Backstube. Jeg snur raskt når jeg ser at bakevarene er hovedattraksjonen og kaffen kommer fra maskin. Her kan jeg lett komme til å gå på en smell. Litt lenger ned går jeg inn på Kaffebrenneriet og lukten av bakst er ikke like overveldende. Vanligvis ville jeg nok kjøpt meg noe godt til, men nå sitter jeg og ruger på kaffekoppen mens jeg forsøker å avgjøre for meg selv om den søtlige lukten som fyller rommet er parfyme eller godsaker. Det er som med alt annet her i livet man ikke kan få, man vil så veldig gjerne ha det. Det er egentlig mest det at jeg vet at jeg ikke skal spise, jeg er egentlig ikke så sulten før jeg sitter på bussen hjem igjen. 

Måltid 2 er en linsegryte som det egentlig ikke er så veldig mye linser i, mest løk. Den smaker helt fortreffelig og porsjonen er stor nok til at jeg føler meg mett etterpå. Etter å ha vært på bena så lenge trenger foten hvile så jeg tilbringer resten av ettermiddagen under teppe på sofaen. 

Dag 1 oppsummert:
- føler på sult, men føles håndterbart og overkommelig
- veldig oppmerksom på synet av mat og lukten av mat, fordi jeg vet jeg ikke kan spise
- godt å være litt distrahert med noe uten å ha det travelt
- drikker masse farris og te for å fylle opp magen og metthetsfølelsen

Det er halvveis inn i moonboot perioden og det gjenstår nå 3 uker før kontroll av foten. Selv om jeg har snille folk rundt meg som tilbyr seg å kjøre meg, føler jeg meg litt vingeklippet.   Siden jeg allikevel er nødt å holder meg mer hjemme og i ro tenker jeg at det er et godt tidspunkt for å teste fasteimiterende diett. Etter å ha lest boken om "Hva og når skal vi spise" har dette med faste og autofagi slumret i bakhodet. Autofagi er en prossess hvor celler fordøyer deler av seg selv som ikke fungerer like godt lenger. Hvis denne prosessen ikke skjer eller fungerer godt så vil det etterhvert hope seg opp med dårlige deler. Så da aftenposten skrev en artikkel om spisende faste var temaet fremme i pannelappen igjen. Vipps lå boken "5 dagers nullstilling" i postkassen.   

Det er riktignok ikke første gang jeg forsøker meg på faste eller "detox" lignende opplegg, men det begynner å bli en del år siden. Jeg forsøkte både sitronkuren til Beyonce og og den såkalte sykehuskuren med grønnsaksuppe uten nevneverdig suksess. Under sitronkuren drømte jeg om burgere fra McDonalds og sprakk på dag 2 eller 3, mens under sykehuskuren ble jeg dritt lei suppen halvveis uti kuren. Erfaring tilsier at jeg ikke er så god på å takle sulten når den begynner røyne på, så hvorfor vil jeg utsette meg for dette igjen?

Motivasjonen denne gangen føles annerledes. Alle tidligere forsøk på å faste har handlet om å gå ned i vekt. Å kvitte seg med noen kilo raskt. Denne gangen handler det om helse og aldring. Hvis fasteimiterende diett kan ha gode effekter for andre autoimmune sykdommer som for eksempel MS, er det vel ikke utenkelig at det kan ha gode effekter for lupus også. Det blir kanskje lettere å takle sulten hvis jeg kan se for meg at det er dårlige immunceller som fordøyer og rydder opp i seg selv. Dessuten høres det litt mindre skummelt ut å faste med noe forholdsvis vanlig mat. Så etter å ha lest gjennom menyene falt valget på lilla meny. Jeg skal ha familieselskap på lørdag, så i stedet for 5 dager blir det 4 dager, dvs at jeg hopper over "innkjøringsdagen" med litt mer mat. Som forfatteren av boka skriver, "den beste fasten er den du klarer å gjennomføre"

Kilder: 
Diet mimicking fasting promotes regeneration and reduces autoimmunity and multiple sclerosis symptoms - PMC (nih.gov)
Cellenes skrotfjerner | Titan.uio.no
I. Lindseth og S. Stave, 5 dagers nullstilling - Forny kroppen innenfra med spisende faste. 

Så var dagen kommet og gått. Den store, lille merkedagen. Mens gårsdagen snødde vekk, forsvant jeg ut av 30-årene og inn i 40-årene. 40 år, eller sagt på en litt finere måte, 4.0.  Som en versjon oppgradering. Med en moonboot på foten føles det kanskje ikke helt som jeg har gjennomgått en oppgradering akkurat nå. 40-årsdagen ble nemlig ikke helt slik jeg hadde sett for meg. Egentlig hadde jeg planlagt å ta en feriedag slik at jeg kunne få meg en tur på ski eller en tur på Oslo klatresenter. Men tirsdagendagens røntgenbilde satte en stopper for akkurat det. Det viser seg nemlig at jeg ikke forstuet foten før jul, men har skadet et ledd i forfoten. En lisfranc skade. En skade som ofte ikke oppdages og som regel må opereres. Den viktigste bursdagsgaven ble at jeg heldigvis slipper å opereres og kun skal gå med moonboot i 6 uker. Egentlig har jeg hatt veldig flaks. Omtrent 20% av disse oppdages ikke, noe som kan føre til komplikasjoner mye senere.  Men selv om det er flaks var det ærlig talt kjipt å sitte med foten i en moonboot på bursdagen.  

Ikke helt det jeg forventet. Det skulle ikke ta mange dagene av det nye året før jeg fikk brynet meg på nyttårsforsettet om å bare ta det som det kommer. Det handler vel egentlig om forventninger. Om forventninger som innfris eller ikke. Det var jo ikke slik 2023 skulle begynne! Skiturene jeg hadde sett frem til. Yogakurset jeg  meldte meg på. Og ikke minst klatreøktene som gir meg så mye! Fader heller, kunne det ikke bare vært en vanlig forstuing da!!! Måtte det være en litt kjip fotskade? Jeg minner meg selv om tenåringsgutten jeg så komme hinkende inn poliklinikken med hele beinet i gips. Han hadde nok også noen helt andre forventninger til vinteren og våren.    

Det ligger en litt surmulende stemning i bakhodet mens jeg humper meg ut med søpla. En plastpose er trekt rundt beinet for å ikke bli våt. Bilen står helt nedsnødd på parkeringsplassen. Den kommer til å bli stående en stund siden jeg ikke vil klare å bruke clutchen. Bevegelsesradiusen min fra leiligheten de neste ukene avhenger helt av andre. Selv om jeg kan bevege meg rundt, så er det ingen langdistanse sko jeg tråkker rundt med. En plastpose er jo ikke veldig varm heller.  Den kunne jo trengt lite trekk kanskje? Surmulingen i hodet begynner å erstattes av tanker om å sy eller strikke et trekk til booten.  Til syvende og sist kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å prøve å slå meg til ro med at akkurat nå så er det sånn. Så ble kanskje ikke 40årsdagen og starten på 2023 helt som planlagt. Det eneste jeg egentlig kan gjøre er å justere forventningene til de neste ukene og prøve å ikke la det gå utover noen andre når jeg blir frustrert.  6 uker går sikkert fort! 

Jeg vet ikke hvordan andre visualiserer året, men i mitt hodet er året en sirkel. Det ser litt ut som klokka og desember er mellomrommet mellom 11 og 12.  Om dette visuelle bildet stammer fra en barnebok eller skoletime vet jeg ikke, men året 2022 tikker nå raskt mot 12 og med det starten på 2023. Et sted mellom 3. og 4. juledag gikk romjulen over i nyttårsforberedelser. I frysediskene ble ribbe erstattet med kalkun og juletreutsalget ble erstattet med en fyrverkeribod.  Dette sceneskifte mellom jul og nyttår bringer også med seg en rekke tanker om året som gikk og året som kommer.  I tillegg til den bevisste og reflekterte årskavalkaden føles det som det også pågår en mer ubevisst strøm av tanker. Noe jeg ikke helt klarer få tak i som skummer rett under overflaten.  En deilig rastløshet i kroppen.

Siden det er siste dag i desember er det også siste mulighet for å fullføre det lille badeprosjektet jeg har hatt i år. Å ta et bad i hver av årets måneder. Så i stedet for å kose meg i sofaen med en kaffekopp slik jeg har gjort gjennom julen beveger jeg med denne nyttårsmorningen på en isete sti mot elven. Jeg har ikke badet siden helt i begynnelsen av november og angrer litt på at jeg ikke har gjort det før. Samtidig er det kanskje noe symbolsk over å gjøre det akkurat i dag. En slags nyttårsvask. Skylle vekk 2022.  Ikke fordi 2022 var et dårlig år. Tvert i mot var det et svært godt år. Lite sykdom og mange gode opplevelser. Mens lupusen farget mye av 2021, har den gjort seg lite bemerket i 2022. 

​Det er lenge siden nyttårsaften sluttet å være «tidenes store festdag», men den bringer alltid med seg en viss forventning om året som kommer. I år kjenner jeg på en litt sober og nøktern tilnærming. I fjor på denne tiden var jeg nesten sikker på at jeg kom til å være høygravid eller nybakt mor når 2022 nærmet seg slutten. I år derimot prøver jeg å gå inn i det nye året uten å forvente for mye om hvordan livet kommer til å se ut ved slutten av  2023.

Det skrives mye om å ta kontroll over eget liv, sette mål og visualisere livet man ønsker seg. For min del føles det som det skjærer seg de gangene jeg forsøker eller planlegger for mye, eller hvis jeg prøver for hardt å kontrollere utfallet av noe. Det blir  nesten som en forstoppelse. Man fyller på med gode, dårlige og velmente tiltak, men kommer ingen vei. Som oftest er det de gangene jeg gir slipp og lar livet utspille seg på egen hånd at det løser seg til det beste. Det er nok kanskje det som også blir nyttårsforsettet mitt for 2023. Å la året få utspille seg. Glede seg over oppturene og håndtere nedturene som kommer. For begge deler er jo garantert, man bare aner ikke hvor og hvordan de kommer. 

Tærne krymper seg mot islaget som ligger i kanten av elven. Den forstuede foten er ikke helt 100% ennå, men litt nølende og forsiktig navigerer føttene seg ned i vannet. Vannet kjennes kaldt, men ikke så kaldt som fryktet. Med raske skritt beveger jeg meg til vannet blir litt dypere og dupper kroppen under. Jeg holder og puster noen sekunder før jeg snur og går opp igjen.  Egentlig skal man vel holde i 20-30 sekunder for å få de positive effektene av isbading, men for meg handler det i dag kun om den forfriskende duppen og å fullføre det månedlige badet. Med et stort smil og en følelse av seier pakker jeg meg inn i håndkle.
Klar for 2023! 

Godt Nyttår!

Lukten av plommechuhtney er i ferd med å sive ut i leiligheten. I morgen er det lillejulaften og tradisjon tro er det ostefat som gjelder i vår familie. Da er det godt med litt plommechutney. Mens chutneyen småkoker og godgjør seg sitter jeg med en tallerken juledag i fanget og googler. Jeg forsøker å google frem interaksjoner med medisinene jeg går på og Diclofenac, en tube smertelindrende gel jeg smurte på tidligere i dag. Et litt klønete fall i klatreveggen i går resulterte nemlig i en forstuet og svært smertefull fot. Så etter at det føltes som jeg skulle besvime etter å ha belastet foten i dusjen i dag tidlig, har jeg tilbragt mesteparten av dagen på sofaen med foten hevet. Tanken på smertestillende krem hørtes svært forlokkende ut og et raskt søk på apoteket ga to alternativer: voltarol og diclofenac diethylamine teva. Voltarol er litt for likt voltaren i navnet og svisj så satt jeg med tuben som het diclofenac diethylamine teva og smørte inn den hovne foten. 

Om det er kremen som funket eller naturens gang vites ikke men i løpet av ettermiddagen ble jo foten litt bedre. Men da jeg i kveld lurte på om jeg skulle smøre på litt til, begynte en liten bjelle å ringe svakt i bakhodet. Diclofenac høres liksom ut som et ord jeg har hørt før, og stefaren min kalte det jo en NSAID. NSAID står for Non-steroid-anti-inflamatory-drug. Det er betennelsesdempende medisiner som fungerer litt på samme måte som kortison, bare med ikke fullt så mye bivirkninger. NSAID medisiner kan være  reseptfri som for eksempel ibuprofen (Ibux), mens andre må man ha resept på for eksempel Voltaren.  Ibux skal jeg jo ikke bruke som smertestillende, og voltaren var den potensielle synderen når nyreverdiene mine sank da jeg ble diagnostisert. Så når et lite google søk til viser at det er er Diclofenac som er virkestoffet i Voltaren innser jeg at jeg kanskje har vært litt rask på labben når jeg smørte inn foten med smertestillende krem.

Selv om noen lupus pasienter bruker NSAID medisiner til å dempe symptomer og som smertelindring, så skal man visst helst ikke bruke disse når man har lupus nefritt og det trengte jeg tydeligvis en liten påminnelse om. Det føles unektelig litt dumt at jeg ikke sjekket det bedre før jeg smørte på, men det er forhåpentligvis begrenset med skade en litt klatt med gel kan gjøre. Så får jeg kanskje gjøre det jeg burde ha gjort i utgangspunktet i morgen. Ringe revmatalogen og høre. 

4 lys er tent. For glede, håp, lengsel og fred. Utenfor vinduet er verden mørk og et tynt, lett snødryss faller sakte mot baken. Carol of the bells strømmer ut fra høytaleren. Det er kor sangen fra «Alene hjemme», melodien Kevin setter opp fellene til. Instrumental versjoner brukes gjerne som bakteppe for videocollager med julestemning. Innimellom synes jeg noen av instrumental versjonene gir assosiasjoner til theme songen til Halloween filmen. Det stigende koret som synger "Christmas is here.." kan noen ganger nesten høres litt illevarslende og truende ut. Sånn er det kanskje med julen innimellom også? Den balanserer på mange måter hårfint på eggen mellom idylliske familiefilmer og groteske skrekkfilmer. Med alle de glitrende julelysene følger også de grelle kontrastene.  Julen rommer det beste og det værste, kjærlighet, sorg, håp og fortvilelse.  Lys og mørke. 

For min del vil nok 18. desember alltid være en dag som minner om kontrastene og svingene livet tar. Dagen jeg fikk beskjed om at jeg hadde lupus.  Livet bryr seg ikke om at det snart er jul når det plutselig slår deg hardt i hodet. At «det passer litt dårlig akkurat nå» er ikke argumenter livet lytter til. Livet gjør akkurat som det vil, selv om kalenderen sier julestemning. For den som står midt i sin kjipeste jul, kan kanskje alle glade, varme forventninger føles klamme og påtrengende. Heldigvis kan alt plutselig se helt annerledes ut neste år. Det er 2 år siden diagnosen  nå og selv om det føltes som en mørk krise da det oppsto, fantes det en ny vei videre på andre siden.