Solen har gått ned i horisonten og skumringen er i ferd med å gli over i tussmørke. 
Det verker i skuldre og hofte, og murringen i hodet begynner bli sterkere. Tærne skriker litt for hvert skritt, som blir stadig mer fomlete og likegyldig. Men denne slitne, mørbankende følelsen som jager gjennom kroppen skyldes ikke lupus. Dette er den deilige, møre følelsen av en kropp som har vært i bruk gjennom en lang dag. En kropp som har vært på tur i 13 timer i høyfjellet. Forsert sti, ur, bre og fjell og kommet helskinnet ned med et stort smil om munnen, Det er en god egenskap å kjenne sin begrensning, men noen ganger må man også flytte grensene sine. Alt trenger ikke stagnere selv om enkelte ting settes på pause. Med sol fra knall blå himmel i Jotunheimen, ble lørdag en god dag for nettopp dette.  

Etter en litt dårlig natts søvn i telt stiger pulsen raskt opp stiene fra Krossbu, men hjertet finner fort en behagelig rytme på vei inn mot Leirbrean. I luften sitrer en forventning om at dagen kommer til å romme eventyr og utfordringer. Dagens mål er Skeie, en tur jeg og min venninne har snakket om og gledet oss til en god stund. Det vil også være den mest krevende turen jeg har vært på siden jeg ble syk. Selv om jeg vet at jeg er i form til det, er det ikke til å unngå å føle en viss nerve knyttet til den tanken.  Vi har fått med oss to til fra klatringen, så vi er 4 stykker som etter hvert beveger oss oppover den vindstille breen. Sola skinner i ansiktet og lyden av stegjern mot is blander seg med pust og puls. Det siste stykke opp til breleppa er litt brattere og dekket av et tynt lag med snø. Pulsen stiger i takt med hellingen og det mykere underlaget. Det føles som jeg puster litt tyngre enn resten av turfølget nå. Heldigvis er det rom for å be om et litt roligere tempo den siste biten opp mot breleppa. 

En taulengde og litt klyving senere kan vi omsider ta en kjapp rast på toppen av Skeie. Det er en takknemlig følelse å kunne sitte på 2118 moh og vite at kroppen er i stand til å komme seg opp hit. Men alt som kommer opp må også komme ned og det gjenstår fortsatt en luftig egg før vi er tilbake nede på breen. Etter 9 timer på tur gjelder det å ha fortsatt ha energi nok til  både hodet og bena. Turen bortover eggen byr på flere luftige klyvepunkter og et par smale renner. Det skal vise seg å dukke opp et par punkter til hvor det er veldig greit å få heist ned sekken. En salig blanding av mestring, adrenalin og spektakulær utsikt  rir kroppen over eggen og ned på breen igjen. Med en sol som henger stadig lavere på himmelen tar jeg frem ettermiddagsdosen med medisiner og innser hvor heldig jeg er som kan leve så normalt som jeg faktisk gjør. Nå gjenstår det å se hvordan kroppen responderer på denne dagen. Om jeg har opparbeidet meg litt energigjeld til ulven. Lupusen bringer definitivt med seg mye kjipt og vondt. Men på en måte gir den også de dagene hvor alt virkelig klaffer en ekstra dimensjon. Som denne lørdagen i Jotunheimen. ​

Jeg fyller munnen med vann, og skyller litt rundt. Har lest at når man er nervøs så blir munnen tørr og hjernen får forsterket følelsen av å være nervøs. Å fukte munnen er derfor et triks for å forsøke lure hjernen til å tro at den ikke er nervøs, for munnen er jo fuktig. Til å være så smart, så er den ganske dum innimellom også. Jeg tar et pust dypt ned i magen og gir meg i kast med de små gule takene. Fingrene finner feste, og føttene skyver kroppen oppover. 1 klipp, 2 klipp, 3 klipp. Hjertet dunker litt ekstra i brystet. Jeg puster dypt inn igjen og fortsetter. 4 klipp. Det var på det 5. klippet jeg måtte jukse litt sist. Bruke en av de grønne takene, men det skal jeg ikke denne gangen. Munnen er blitt litt tørr igjen. Forsøker å fukte den og puster rolig inn igjen med magen. 5 klipp. Jubler litt for meg selv. Oppmuntrende tilrop nedenfra driver meg videre. Flytt for flytt oppover. 6 klipp, 7 klipp.

Ruten er kjent, jeg går den veldig greit på topptau, men akkurat nå går jeg den på led. 
Å gå på led vil si at man ikke er festet i toppen av veggen, men henger opp tauet i karabiner etterhvert som man går oppover. Det er tyngre og et eventuelt fall kan bli litt lenger. Det føles derfor litt mer mentalt krevende, men til gjengjeld er mestringsfølelsen større. Som med så mye annet så sitter det hele i hodet. Hvis hodet stritter i mot, så følger kroppen etter. Bevegelsene blir ikke så lette og myke. Nervøsiteten spiser opp kreftene i armer og ben. Selv om jeg vet at det er trygt om jeg skulle falle så stritter hodet ofte i mot når jeg går på led. Men ikke i dag. I dag spiller hodet på lag. 

3 klipp til, så toppankeret. Nå er du rå Lisa! Pulsen går raskere, fingrene føles svette og litt slitne. Kalk, drysser nedover som snø. De siste takene er litt mindre, men nå har jeg fått los, jeg skal opp. 8 klipp, 9 klipp, 10 klipp. Nå gjenstår bare den siste, den jeg må gutse litt på. Jeg dobbeltsjekker litt nervøst at fingrene har godt tak. 3 pust før jeg flytter foten og går for det. Fingrene finner siste taket, men i det jeg skal fullføre helt opp glipper det. Et halvlangt øyeblikk er jeg i luften før bena treffer veggen litt lenger ned. Så nære!!! En deilig blanding av adrenalin og stolthet jager gjennom kroppen i det jeg titter ned på venninnen min som holder livet mitt trygt og kontrollert i hendene sine. Nå var jeg sykt god!!

Det er i klatrehallen jeg finner min favoritt form for mindfullness. Tanker og bekymringer blir lagt til side for en stund og man er bare helt til stede.  Hodet blir tømt og fokuset er kun rettet mot det man driver med. Særlig når man trøkker til litt ekstra og går litt lenger ut av komfortsonen enn man vanligvis gjør. Slik jeg har gjort denne uka. Etter en sånn økt så går jeg ut igjen med en følelse av å være ustoppelig.  Klar til å takle hva enn som kommer min vei. Det er rett og slett påfyll av mental styrke og selvtillit.  Den ubeskrivelig deilige følelsen jeg går ut med denne fredags ettermiddagen unner jeg alle å kjenne på. 

I gresk mytologi så åpnet Pandora boksen som slapp ut all verdens lidelser, men lot håpet bli igjen i esken. Selv om lupusen min er ganske snill og oppfører seg ganske pent så føles den også litt som pandoras eske og håpet er noen ganger den slemmeste delen av innholdet i esken. Lupusen har sluppet løs en myriade av potensielle farer og fallgruver som håpet forsøker desperat å rydde opp i og sortere. For hver dårlige nyhet så finner håpet et nytt punkt å feste blikket på. Noe som kan drive det hele videre. Håpet og motivasjonen som har fått meg gjennom året så langt ble slukket på telefonen i dag. Det blir ikke noen tur til København i høst. Min sjanse til å bli mamma, er den jeg sjansen jeg får av Rikshospitalet. Siden jeg må følges så tett opp får jeg ikke reise til Danmark. Det vil si, jeg anbefales ikke og jeg følger legens anbefaling. Klinikken i Danmark ville jo også ha krevd dokumentasjon fra legen om sykdommen. 

Det var et lite, stort slag i magen, for jeg var så sikker på at sykdommen var såpass under kontroll at jeg skulle få lov.  Men når et lyspunkt slukkes, så må man forsøke å se de som fortsatt er der. IVF ved Rikshospitalet er fortsatt på lista og revmatalogen er tydelig på min side. Så ved neste kontroll i november vil hun ha rådført seg med sine kolleger som er spesielt gode på lupus og svangerskap slik at det sendes en uttalelse om sykdomsstatus til Rikshospitalet.  I tillegg tyder jo alle prøver på at dette er under kontroll og mengden Imurel i blodet er akkurat der den bør være. Så medisinen funker for meg. De hvite blodcellene kan gå litt opp og ned, så hvis det holder seg stabilt fremover så lover dette bra. Men selv om mye er bra og positivt, gir jeg meg selv tillatelse til å kjenne på at livet føles urettferdig akkurat nå, kanskje gråte en skvett. La den kjipe følelsen synke inn og bearbeides litt. Det må det være plass til for at jeg skal kunne løfte hodet og blikket mot kontrollen i november. Det er jo bare 3 måneder, 3 måneder går fort..  

Symboler for fruktbarhet har eksistert gjennom hele menneskets historie. Steiner, gudinner, og ritualer for  å gjøre jorda eller kvinnen fruktbar. Det er en viss kraft i symboler og i dag har jeg funnet frem mine egne som har ligget gjemt vekk i skuffen på badet. Da jeg ble syk måtte jeg nemlig til slutt gjemme vekk folsyretablettene og eggløsningstestene. Hver gang jeg så den lilla esken førte det med seg vonde, såre tanker og ganske ofte tårer. Det ble rett og slett et for kraftig og synlig symbol på drømmen som ble satt på vent. 

Når jeg nå tar de frem igjen er det fordi de er et symbol på håp.  Håp om at det daglige pille rituale snart skal tilføres en liten folsyretablett. Håp om at jeg kanskje om noen måneder står med en positiv test i hånden  og bestiller flybillett ned til København. Kanskje er det også et lite signal til underbevisstheten. Jeg har nemlig stor tro på effekten av signalene vi velger å sende oss selv i form av omgivelsene og menneskene vi omgir oss med. Forventningen man har til medisinsk behandling kan jo potensielt påvirke effekten av den. Så det kan jo hvertfall ikke skade og sende kroppen et underbevisst signal om at det er på tide å legge forholdene til rette for graviditet.

Selv om det er komplikasjoner forbundet med SLE og svangerskap så er vanligvis fruktbarheten normal i lupus pasienter.  Da er det oftere medisinene som er skyldneren. En medisin som hetercyclofosfamid kan blant annet påvirke fruktbarheten hos både kvinner og menn, mens Prednisolon og andre kortisonsteroider kan gi forstyrrelser i syklusen,  Disse forstyrrelsene har jeg allerede erfart. Syklusen som alltid har vært stabil og gått punktelig som en klokke hver måned, har blitt mer uberegnelig og ustabil.   Det er også litt derfor jeg nå tar frem disse testene for å se at jeg fortsatt har eggløsning og for å se når i syklusen den dukker opp. Det mest kritiske og avgjørende nå er forøvrig sykdomsaktivitet ved befruktningstidspunktet. Lav sykdom aktivetet ved befruktning er forbundet med mye bedre utfall og mindre komplikasjoner. Som legen i podcasten under sier (14:56), når sykdommen er i ro er det ca 20% som opplever oppbluss. Oppblusset er da som regel mindre alvorlig som for eksempel et utslett og trenger ikke noe ekstra behandling.  

Mye kraftfull symbolisme og alvor i en eske eggløsningstester og en boks folsyretabletter der altså. Nå venter jeg egentlig bare i spenning på oppfølgingssamtalen med revmatalogen på torsdag!

Kilder:
https://www.lupus.org/resources/womens-health-and-reproductive-issues-with-lupus

Det var en annen type hodepine og kvalme som preget kroppen da pillealarmen ringte i dag morges. Frøken Lupus var rett og slett litt fyllesyk etter en litt fuktig kveld hos naboen.
Fyllesyk er det ganske lenge siden jeg har vært og jeg kan ikke påstå at det er noe jeg har savnet. Selv om legene har sagt at det er lov med litt vin til maten, så har det vært et  naturlig valg og stortsett holde seg til de alkoholfrie alternativene. Nyrene mine er jo tross alt påvirket og jeg går på en del medisiner.  I går derimot gikk denne forsiktigheten med alkohol tydeligvis rett ut av vinduet. Og da jeg løsrev meg fra karaokemaskinen i 3 tiden,  innså jeg at planen med å komme seg hjem i litt grei tid også feilet ganske grovt.  

Når det gjelder lupus og alkohol så er det kombinasjonen med medisinene som står øverst på bekymringslista. Både ved bruk av kortison og Imurel så rådes man til være forsiktig med alkohol, for å unngå skader på leveren. I tillegg kan alkohol frigjøre stresshormoner og miljøet i magen er ikke så begeistret for alkohol. At alkohol ikke er bra for oss er jo ikke noe nytt, men samtidig så er alkohol også envasodilator. Det vil si at det den får blodårene til å åpne seg og slappe av slik at blodet strømmer friere gjennom. I moderate mengder gir det en liten beskyttelse mot slag og hjerteinfarkt.  

 Min "poison of choice" er vin. Særlig bobler. Lyden av korken som sprettes og bobler som bruser i glasset har lenge vært knyttet til jentekvelder, feiring, og god stemning. Livet skal jo tross alt leves og nytes også. God rødvin til høstens viltmiddag, dele en flaske hvitvin med en venninne mens man løser verdensproblemer. Dette skal det også finnes plass til blant alle de nye vanene og rutinene. Så tar jeg med meg lærepengen fra i går om at jeg ikke tåler alkohol så godt lenger. Noterer meg i margen at magen helst vil få pillene servert sammen med mat dagen derpå. Å legge seg til å sove igjen med kun piller i magen var virkelig ingen god ide. Men med litt mat, en sykkeltur og frisk luft så ble ikke formen så ille utover dagen allikevel.  

​

Kilder:
https://lupuscorner.com/alcohol-impacts-on-the-body-risks-with-lupus/
​https://bindevevssykdommer.no/kosthold/

Det er kommet et skarpere drag i luften i det kalenderen gled over i august. Fuktigheten i gresset kjennes kjøligere mellom tærne idet jeg rusler over gresset mot søppelkassen. Synet av de små grønne tomatene som sakte men sikkert har tatt farge fra sola har bragt frem et smil gjennom hele sommeren. Det rykker i munnvikene i dag også. Det er noe trivelig og helsebringende over å vanne, luke og stelle med bedet. Følge opp de bittesmå frøene som ble sluppet ned i jorda i våres og som nå er voksne grønne planter. Agurk, salat, tomat og urter som er klare for tallerkenen. Paprika og chili som er rett rundt hjørnet. Halloween gresskarene må få et par måneder til. Eneste motvillig beboeren i bedet er flaskegresskaret som dessverre ikke ser ut til å få hunnblomster som kan vokse seg til. 
 
Man føler seg litt friskere og skuldrene senkes automatisk litt med en gang man rusler ut på plenen med bare tær og plukker seg en tallerken med grønt. Særlig når matlysten ikke er så stor og ingenting egentlig frister. Appetitten er en humørsyk følgesvenn i disse dager, og når den forsvinner helt er det så fort gjort å droppe de gode valgene. Som i dag, når matlysten er helt fraværende og den ugne følelsen aldri slipper helt taket. Når bollen med fredagens potetgull rester begynner å se ut som et helt greit middags alternativ, da hjelper det å ha et bed som bugner over med salat som må spises opp før det er for sent. Det gjør det litt enklere å velge smart. Utrolig hvor mye glede, velvære og helse man kan hente ut av et enkelt bed.  

Det er en berg og dalbane, en fuckings kortison berg og dalbane!
Varsellampen blinket da det plutselig var et ubesvart anrop på telefonen fra revmatalogen samme dag som jeg hadde tatt blodprøver. I mitt stille sinn håpet jeg at å høre at alt så fint ut da sykepleieren ringte meg opp igjen i dag. Den gang ei. Antall hvite blodceller har falt siden blodprøver ble tatt i slutten av juni, noe som kan være et tegn på sykdomsaktivitet. Det er jo så stikk motsatt av hvordan jeg føler meg, Formen er jo fin, men blodprøvene og legen sier noe annet.  Derfor skal det også tas nye blodprøver med såkalt "speil". Blodprøver med «speil» vil si at de skal se på konsentrasjonen av medisinen i blodet for å se om jeg har god nok effekt av Imurelen. 

Et annet ord for fall i antall hvite blodceller er leukopeni. Leukopeni gir ikke nødvendigvis symptomer, men med færre hvite blodceller er man mer utsatt for infeksjoner. Tilstanden kan skyldes at antistoffer angriper og ødelegger de hvite blodcellene, men kan også være en bivirkning fra for eksempel immundempende medisiner som Imurel. Leukopeni gir 1 "poeng" på SLEDAI scoren. Så hvis alle andre prøver er normale og verken munnsår eller utslett er forverret så håper og tror jeg at legen sier SLEDAI scoren fortsatt befinner seg under 6 (mild aktivitet). Den må jo ha vært under 6 i minst et halvt år før jeg prøver å bli gravid. I mitt hode ligger det jo fortsatt en plan om en Danmarkstur i høst. Derfor håper jeg instendig at jeg ikke får beskjed om å bytte medisin. Det er nemlig Imurelen som kan brukes under svangerskap. 

Så da var det å justere opp prednisolonen igjen til 10mg i 2 nye uker, og trappe ned igjen på nytt. Nå er jeg foreløpig ikke vært kjempe plaget med bivirkninger fra kortison. 10mg er heller ikke så veldig høy dose. Det som kanskje er mest slitsomt, er at den tidvis virker å forsterke humøret mitt, både på godt og vondt. Særlig når dosen justeres. PMS sa du? La oss oppjustere den et par hakk bare. Storm i vannglass ahead med andre ord. Det er vel derfor disse små pillene har fått kallenavnet «Devil´s tictac»..

Kilder:
​www.medicalnewstoday.com/articles/320299#causes
lupuscanada.org/resources/fact-sheets/blood-disorders-in-lupus/

​

I hagen hjemme hos mamma har jeg tatt frem en gammel gyngehest. Det er en gyngehest i tre fra 50-tallet som som hadde sett bedre dager da jeg fikk den. Gyngehesten er et oppussings prosjekt som ble påbegynt i høst, men ble satt på vent. Det ligger en gryende forventning i at gyngehesten er tatt frem igjen nå i sommer. Om under 3 uker er det kontroll hos revmatalogen og det er et spørsmål som brenner sterkt. Kan jeg gjøre et nytt Danmarksforsøk i høst? 

For litt over et år siden satt jeg og fulgte spent med når stortinget skulle stemme over endringene i bioteknologi loven. I opptakten til avstemningen kunne man se i  kommentarfeltene at dette er et betent tema for noen. Endringene åpnet nemlig for at også enslige kvinner skulle kunne få assistert befruktning i Norge og det var særlig dette punktet det var mest usikkerhet rundt om ville bli vedtatt. Da den nye loven ble vedtatt 08.06.2020 var jeg allerede i gang med prosessen med å reise til Danmark, men jublet høyt for at dette også skulle bli lov i Norge.

Å bestemme seg for å forsøke bli mor på egenhånd  har vært en prossess i seg selv, og er ikke noe man tar lett på. Ideen om kjernefamilien står sterkt og er noe man nesten tar for gitt skal skje av seg selv på et tidspunkt. Men livet lar seg sjelden tvinge inn i pene, pyntelige planer. I utgangspunktet hadde jeg en tanke om at hvis jeg ikke hadde møtt drømmemannen når jeg var 35, skulle jeg gjøre det på egenhånd, men det skulle fortsatt ta enda 2 år før tanken var ferdigmodnet og valget var tatt. Naiv som man er tror man jo at når valget er tatt så vil resten gå av seg selv. Men naturen er lunefull og 3 forsøk senere var jeg fortsatt ikke blitt gravid. At det skulle dukke opp et lupus-formet skjær i sjøen hadde jeg heller ikke sett for meg. Noen dommedagsprofeter fra kommentarfeltene vil kanskje si at det er naturens hevn og at jeg fikk som fortjent. I en av mine mørkeste prednisolon stunder var jeg også selv inne på tanken.. Men sykdom og død kan ingen garantere seg mot, heller ikke de som danner familie på den «normale» måten.  

Heldigvis er det i dag rom for mange typer familieformer og med all støtten og oppmuntringen jeg har i menneskene rundt meg så kommer dette til å gå veldig bra. Mens gyngehesten får første lag med heftegrunning så krysser jeg fingrene og håper på tommel opp fra revmatalogen.  

Jeg ligger i posen og ser ut av teltduken. Venter på at solens varme stråler skal treffe teltet og tørke opp nattens duggdråper. I forteltet står en kaffekopp. Det er ikke noe hastverk med å komme ut av posen. Det er ikke noe som haster på denne turen, ingen tidsfrist for å komme seg av gårde. Det er ingen topp som skal bestiges, ingen egg forseres, ingen «normert» tid vi skal forsøke holde oss innenfor. Bare mamma og jeg på fjelltur. En fjelltur i et litt lavere gir. Med vafler på primus og sola i ansiktet. Som sneglen har vi huset på ryggen, og i tilsvarende tempo skal vi sige nedover fra Sognefjellshytta, gjennom Utladalen og tilbake til bilen i Hjelle. ​

Pillealarmen går og jeg strekker meg etter dosetten i topplokket på sekken. Alarmen går 2 ganger daglig og er helt nødvendig når hverdagsrutinene erstattes av ferie. Det er overraskende lett å glemme disse viktige medisinene, nå som jeg føler meg så frisk. På vei til Hjelle oppdaget jeg at morgendosen var blitt helt bortglemt og endte opp med kortison til kvelds i stedet for frokost. Det gjorde det sikkert ikke noe enklere å sovne i bilen. Så når pillene nå ligger lett tilgjengelig i det alarmen går er det bare å hive de i seg.

Vi mesker oss med inntrykk mens vi rusler nedover den frodige dalen. Det er ingenting vi skal rekke.  Det er tid til et morgenbad i elven, registrere mengden med sommerfugler og humler som pusler med sitt. Nyte synet av snø- og brekledte fjelltopper mot klar, blå himmel. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg og mamma har ulik fysisk form og erfaring i fjellet, så i dette scenarioet er rollene litt snudd. Litt på samme måte som mamma har heiet frem meg gjennom et helt liv, heier jeg nå mamma frem gjennom Jotunheimen. Med en støttende hånd og oppmuntrende ord i de verste partiene. 

Det er noe fint med å gå fjelltur på denne måten også. På noen andres premisser, sett gjennom andres øyne. Det får meg til å glede meg til neste kontroll hos revmatalogen. Da skal jeg nemlig spørre om jeg kan gjøre et nytt forsøk i Danmark i høst..

Det er en grå julimorgen med regn i lufta. Deilige, solfylte junidager er erstattet av det mer humørsyke juli-været. Den fargerike Instagramfeeden scrolles mens frokosten synker. Høye fjelltopper, blått hav, glade barn, familie frokoster, nyforelskede par og perfekte solnedganger.  Utenfor stuevinduet drypper regnet og himmelen er grå. En ensom bolle med havregrynsrester står i vasken sammen med en kaffekopp. Jeg lukker ned Instagram og knyter på joggeskoene i stedet. Med værskifte har løpelysten dukket opp igjen. Tiden er moden for å å komme i gang med kondisjonstrening og styrke opp hjertet.

Hjertet. Symbolet for kjærlighet. Kilden til livskraften vår. Muskelen som pumper blodet ut i kroppen og rommer de aller viktigste følelsene. Hvis det fysiske hjerte holder seg sterkt, så tåler og rommer kanskje det metaforiske hjerte mer også. Er man uforsiktig med hvem man gir hjerte sitt til risikerer man kjærlighetssorg. Har man blitt diagnostisert med lupus risikerer man tidlig utvikling av.. aterosklerose..?  Ingen kjære amor der heller altså.. 

Aterosklerose er det medisinske begrepet for det bestefar kaller åreforkalkning. 
Da samler det seg fett eller betennelsesceller i arteriene som gjør blodåren trangere. Blodstrømmen med all sin næring og oksygen reduseres, og til slutt når åren er tett får man hjerteinfarkt eller blodpropp.  ​Hjerte og karsykdommer er den vanligste årsaken til tidlig død hos de med lupus. Dette gjenspeiles i revmatalogens råd om å holde seg til et hjertevennlig kosthold, som for eksempel middelhavsdietten. En annen hyppig hjerteplage som er direkte knyttet til SLE er perikarditt, betennelse i hjerteposen. Da oppstår det en betennelse i hinnen som ligger rundt hjerte, og som medfører smerter i brystet, særlig når man puster dypt inn. Selv om perikarditt er vanlig ved lupus får de færreste alvorlige problemer fra denne. 
 
Det jeg kjenner i brystet i dag derimot er verken fra perikarditt eller aterosklerose. 
Det er følelsen av et hjerte som jobber seg sterkere. Med raske skritt, oppover Krokkkleiva. En sviende påminnelsen fra leggen om at det er lenge siden sist. Kontrasten mellom den grønne, frodige skogen og den klamme tåka som siver nedover kleiva er slående. Litt som kontrasten mellom Instagramfeeden og den første feriedagen. Kontrasten mellom den ensomme havregrynsbollen og den nybakte familiefrokosten. Regn og salt blander seg på kinnet og sildrer nedover huden mens pusten går litt tyngre. Plutselig er jeg på oppe og hånden berører gjerdet ved Kleivstua. Det er noe deilig med å gå ut i regnet også, møte gråværsdagen. Kjenne på kontrasten fra finværsdagene.  Og i morgen er det meldt sol igjen.  

Kilder: 
https://www.legeforeningen.no/contentassets/96dde4ab348e41cbb5e2f4d4fa9a6e37/hjf-2016-5-kardial-affeksjon-ved-autoimmun-sykdom.pdf
https://revmakompendium.pressbooks.com/chapter/hjerte-manifestasjoner-ved-revmatiske-sykdommer/
https://sml.snl.no/perikarditt
https://nhi.no/sykdommer/hjertekar/ulike-sykdommer/hjerteposebetennelse-perikarditt/