Den umiskjennelige følelsen av sult vokser nede i magen. Jeg fyller meg et glass til med vann. Eplene og banene lyser fristende i fruktkurven. Glasset tømmes og fylles opp igjen. Forsøker å dempe trangen til å gi etter og putte noe i munnen.  Det rumler svakt i magen når jeg setter meg ved pulten igjen. Nå er den i gang, "børstebilen". Det er denne "børstebilen" som er grunnen til at jeg i dag forsøker meg på morgenfaste. Børstebilen er et uttrykk jeg har plukket opp etter å ha fulgt ernæringsbiologen Marit Kolby på Instagram. Den gir et veldig visuelt og litt morsomt bilde av en renseprosess som foregår i tynntarmen. Børstebilen heter egentlig det migrerende motorkompleks og er en renseprosess som oppstår under fasting. Det er beskrivelsen av hvordan denne prosessen skyver blant annet bakterier fra tynntarmen over til tykktarmen som har fått meg til å ville teste morgenfaste. Blir matrester liggende for lenge i tynntarmen kan det nemlig blusse opp med bakterier som kan skape inflammasjon, mens tykktarmen tåler bakteriene bedre. I alle disse årene man har fått gjentatt hvor viktig det er å spise lite og ofte, også viser det seg at kroppen kanskje egentlig fungerer best når den får litt lengre pauser fra mat!

Men å kutte frokosten, er det gjennomførbart for et frokostmenneske som meg? Jeg synes frokost er et så utrolig hyggelig måltid, særlig i helgene når man har god tid! Så det å hoppe over frokosten har sittet langt inne. Det vil si jeg liker vel kanskje tanken veldig godt i teorien. Når man sitter god og mett på kvelden er det veldig lett å se for seg at å hoppe over frokosten ikke er noe problem. Jeg kan se for meg hvor lett og ren jeg kommer til å føle meg i kroppen. Men når morgenen kommer er tanken byttet ut med hvor slitsomt det kommer til å være frem til lunsj, og jeg stuper inn i skuffer og kjøleskap. I dag derimot gikk jeg til slutt for å gi det et forsøk.

Skal man først forsøke kan man like gjerne gå all inn, så jeg gikk for å holde meg til kun vann frem til lunsj. Det vil si vann og håndfullen med piller jeg svelger hver morgen. Morgendosen glir vanligvis ned sammen med frokosten, men det står faktisk at Imurel skal tas 1 time før eller 3 timer etter mat eller melk. Når det gjelder prednisolon står det kun at den ikke bør tas sammen med grapefruktjuice, men den bør tas om morgenen for å falle sammen med kroppens egne produksjon. På Plaquenil derimot står det "tas med mat". Jeg er ikke så plaget av bivirkninger fra medisinene så ser ikke for meg at det skal by på nevneverdige problemer og ta medisinene uten mat. 

​Så hvordan gikk det?
Det hele gikk egentlig overraskende greit, men jeg klarte ikke holde meg unna kaffen. 
Etter 4 glass vann, kaster jeg til slutt inn håndkle og tok en kopp kaffe kl. 09. Det dempet suget etter mat litt og jeg holdt meg den siste halvannen timen inn til mål. Det visuelle bilde av børstebilen som renser tynntarmen ga plutselig rumlingen i magen en helt ny mening. Det gjorde det mye lettere å vente til lunsj når man føler at man  faktisk gjør kroppen en tjeneste. Mengden mat ble det nok ikke så stor forskjell på, for jeg spiste mer til lunsj. Men det slår meg at hvis dette er noe man går inn for så kan jeg se for meg at man blir mye mer inspirert til å gjøre mer ut av lunsjen. Skal jeg forsøke igjen i morgen? Ja, det tenker jeg gjøre! 

Boken «HVA og NÅR skal vi spise?» kan virkelig anbefales på det varmeste.  

Spente fingre fullfører åtterknuten. Litt flytende kalk gnis inn i håndflatene. Ser på at den seige massen begynner størkne og bli hvit. Den første delen ser overkommelig ut, men så begynner den se glatt ut med små tak. Falltreningen inne har gitt resultater så nå beveger jeg meg til stadighet ut av komfortsonen også ute. Jeg tar et pust med magen og gir meg i kast med ruta. Det er jo bare å forsøke, det er faktisk ikke helt utenfor rekkevidde.  Jeg tåler å pushes litt. Etter å snakket med Rikshospitalet er det fortsatt lenge til det blir noen pushing på fødestua, så det pushes på klatrefeltet i stedet. 

Det var venteliste på oppstart av behandling før sommeren så den spente følelsen som oppsto i det ringebrevet endelig dukket opp, er erstattet av ventemodus igjen.  Men den som venter på noe godt.. Kanskje det er en fin ting? Sommeren er jo tross alt høytid for oppbluss, så kanskje det ikke er så dumt å vente til høsten. Desperasjonen jeg kjente etter å komme i gang har nesten forsvunnet helt. Når jeg har ventet så lenge, så klarer jeg å vente et par måneder til.  Nå har jeg uansett noe konkret å forholde meg til. August. 

Den første delen av ruta flyter fint. Sakte men sikkert beveger jeg meg oppover. Etterhvert begynner takene videre å se mindre ut og jeg nærmer meg crux klippet. Får plassert foten på et tynt tak ute mot høyere. Fingrene på venstrehånd finner den lille krimpen. Jeg kjenner pulsen stiger og pusten går raskere i det høyrehånden plasserer noen fingre i et lite tak i hjørnet.  Fy søren dette føles smått! Med bankene hjerte finner høyrefoten det gode fottaket, men rompa blir for tung. Med et henger jeg i tauet litt lenger ned. Det skjer noe i hodet når det første fallet er tatt. Noe løsner i kroppen og selvtilliten til å forsøke på nytt forsterkes. Forsøker, faller, forsøker, faller, forsøker, faller. Det virker uoverkommelig, helt til plutselig gjøres noe riktig og jeg rekker taket ved siden av klippet. Med skjelvende hender og helspente ben får jeg trukket ut litt tau. Det er en deilig cocktail som strømmer gjennom kropp og hode i det jeg hører klikket fra karabinen som lukker seg rundt tauet. Det blir ikke til at jeg fullfører ruta videre. Hodet er tomt for krefter. Det gjør ikke noe. Jeg smiler mens jeg senkes ned igjen. Det var en stor seier bare å forsøke. 

Den deilige følelsen av å mestre og våge pushe seg blir sittende i kroppen. Blander seg med den milde, varme vårluften. På denne tiden i fjor følte jeg styrken var på vei tilbake. I dag føler jeg meg sterkere enn noen gang. August. Hvis den sitter på første forsøk blir det en maibaby. Det vil si at på denne tiden neste år så pusher jeg kanskje enda sterkere på fødestua. 

​Det sprenger i brystet og bak øyelokkene. Pusten går støtvis i et forsøk på roe ned de overveldende følelsene. Mellom tårene og hikstene kommer smilet. Et enslig brev i postkassen like før de røde kalenderdagene i påsken. Det er ringebrevet fra Rikshospitalet som endelig har dukket opp. All ventingen, tvilen, optimismen, skuffelsen og tankespinnet kulminerer plutselig i dette ene brevet, og det blir litt mye følelser på en gang. Ventetiden og ventelisten er over, det er min tur.

Det er første arbeidsdag etter påske og jeg nyter middagen i vårsolen ute på balkongen. Smakfulle salater gjør godt i varmen og den siste tiden har jeg fått smaken på quinoa salat.  Brevet som ligger ved siden av har jeg lest flere ganger siden det dukket opp i postkassen, tirsdag rett før påske. Den overveldende følelsen gikk raskt over i spenning, forventning og nervøsitet. Det har hele tiden føltes så langt unna, så langt frem i tid og plutselig er det hele en telefonsamtale unna. Selv om dette er noe jeg har gledet meg til og ventet på lenge, så ligger det også en liten ambivalens blant alle følelsene. En erkjennelse av at jeg straks gir slipp på tilværelsen slik jeg kjenner den og kaster meg inn i noe helt nytt og ukjent. Livet skal igjen snus på hodet, men denne gangen helt selvvalgt. 

Typisk nok forsov jeg meg i dag og brevet med telefonnummer og klokkeslett man kan ringe på ble liggende igjen på bordet hjemme. Det er nemlig veldig spesifikke klokkeslett man kan ringe på, mellom 10:00-11:00 og 12:00 - 14:00 på hverdager. Legen var også veldig tydelig på at man trenger bare ringe 1 gang. Kommer man ikke gjennom ringer de deg opp igjen. Denne samtalen blir startskuddet. Basert på dato for siste mens og antall dager i syklusen blir det reservert plass til behandling og man får resept på medisinene man trenger slik at disse kan kjøpes inn. Det tar vanligvis 1-2 måneder fra man ringer inn til man er i gang med behandling.    Så etter 13 måneder på venteliste gjenstår det nå faktisk bare å ringe inn.. 
​

Luften er klar og solen står høyt på himmelen i det vi parkerer bilen på parkeringsplassen i Hyggen.  Det er svalt på stien i skyggen av trærne, men ingen spor av frosten som dekorerte bilvinduet  i natt.  Våren har for alvor begynt å jage vekk vinteren.  I sekken ligger alt som trenges for en lang dag i klatreveggen. Blant niste, termos og drikkeflasker ligger også det som har blitt en essensiell ingrediens for en dag ute i solen, solkrem med faktor 50. De forførende og livgivende solstrålene har jo noen kjipere konsekvenser også. I fjor startet jeg våren og forsommeren med faktor 30 som revmatalogen sa var et minimum. Det gikk forsåvidt greit, jeg ble jo ikke solbrent, men i slutten av juni begynte huden å vise spor av et lite oppbluss. Det ble ikke noe stort oppbluss, kun hud og ingen utslag på nyreprøvene, men det var en vekker om å ta solens påvirkning på alvor.

I teorien høres det ikke ut som det er så stor forskjell på faktor 30 og faktor 50. Faktor 30 blokkerer 96% av UVB strålene, mens faktor 50 blokkerer 98%.  Men når jeg gikk opp til faktor 50 og forholdt meg litt mer bevisst til når solen er på det sterkeste så ble det faktisk ikke flere utslett. I år hopper jeg derfor rett på faktor 50 fra start. Det er en jungel av solkrem og navigere gjennom, og jakten på den perfekte solkremen kan by på noen dyre bomkjøp. Særlig til ansiktet. Men jeg fant et par favoritter i fjor som ikke føles for tykke og fete, og som som ikke gir det blåhvite belegget når man bader. En av de luktet faktisk ganske godt også. Forhåpentligvis blir de å finne på apoteket i sommer også, men i følge apotekeren går det nok noen uker til før det blir litt mer utvalg i solkrem-hyllene. 

Sol og solbeskyttelse var et tema som det ble snakket mye om på pasientkurset, også i pausene. Det er jo en side av diagnosen som kan føles begrensende. Det å være ute i sommer og sol er jo for de aller fleste forbundet med livskvalitet.  Blant oss som deltok på kurset var det store forskjeller på toleransen for sol. Noen var blitt avhengig av å bruke klær med solbeskyttelse og skjerming i bilen her hjemme i Norge, mens andre kunne tåle en sydentur så lenge det var tilgang på en parasoll. Men så godt som alle tålte mindre etter å ha blitt syke. Enkelte som hadde hatt diagnosen en stund opplevde å tåle den bedre litt lenger ut i forløpet, noe legen kunne bekrefte ikke var helt uvanlig. Det er jo oppløftende nytt for en solhungrig fjellgeit. Det er jo lov å håpe at jeg er en av de som tåler den bedre etterhvert. Hvis det ikke blir noe verre enn i fjor så er det jo ganske håndterbart.  

Kilder:
https://sml.snl.no/solfaktor 

​

I tillegg til å være et band betyr statusu quo «uforandret stilling eller tilstand». Det oppsummerer egentlig tirsdagens kontroll hos revmatalogen ganske godt. Blodprøvene så veldig fine ut og alt tyder på at jeg fortsatt er stabilt frisk. Om noe så ser de kanskje litt bedre ut. Litt lave hvite blodceller men siden de ligger omtrent på samme og ikke svinger så skal det ikke være noe å bekymre seg for. Da jeg spurte om hematuri (noe av legeslangen begynner å sitte nå) kunne hun fortelle meg at det er det ikke lenger. Ved forrige kontroll viste den 2+(maks er 3+) men nå viser den kun spor. Så nå trenger jeg ikke komme til noen kontroll før om 6 måneder igjen. Om jeg skulle mistenke at lupusen begynner å røre på seg kan jeg ringe inn. Med det føltes det litt som tikkingen fra den tidsinnstilte bomben har stilnet. 

Det er dog en annen klokke som fortsatt tikker. Den berømte biologiske klokken. Det har ikke dukket opp noe brev i postkassen fra Rikshospitalet ennå, men nå skal det jo i teorien være rett rundt hjørnet. Kanskje påsken med alle dens fruktbarhets symboler vil bringe gode nyheter. For stilling og status i eggstokkene mine er jo i konstant forandring. Mens jeg finner frem malte egg og påskekyllinger tenker jeg på den stadig minkende eggreserven. For hver månedlige syklus forsvinner enda flere egg ut i ingenting. Til slutt vil det en dag være helt tomt. Kanskje det er derfor man blir litt melankolsk like før mensen? Kanskje man ubevisst sørger over egget og sjansen som bokstavelig talt ente i dass.

Men fra fjas til alvor, jeg leste et sted en gynekolog som sa at når man er i  20-årene så er 80% av eggene gode og 20 % dårlige. Når man er 40 er dette tallet motsatt. Det vil si at nesten 80% av eggene mine er dårlige. Jeg blir så stresset og trist av å lese slike ting, selv om det ikke er noe nytt. Alle kommentarene jeg har forsøkt å riste av meg er i ferd med å innhente meg for alvor. «Du blir jo ikke noe yngre» « Kan ikke vente for lenge» osv osv. Om ikke altfor lang tid vil det vise seg om jeg ventet for lenge. Jeg har det ene forsøket på å hente ut egg. Mon tro hvor mange de får ut som kan befruktes og settes inn igjen. Hvis det stemmer at suksessraten er 30% så håper jeg det blir mer enn ett. Hvis det ikke lykkes er det nemlig game over. Jeg har allerede bestemt meg for at jeg ikke ønsker bruke mange flere år på å forsøke. De siste månedene hvor jeg har lagt det hele litt til side har vært veldig deilig mentalt, for man havner litt i en slags konstant ventemodus. Om det skulle vise seg å ikke bli slik jeg ønsker skal jeg nok klare å leve fint og finne mening med det også.    

 

Tonene som strømmer ut fra ørepluggene minner om bakgrunnsmusikken i en yogatime. Jeg skrur opp volumet et knepp. Soner ut den summende lyden av mange stemmer samlet på en liten travel flyplass. Køen i kiosken og kaffebaren vokser raskt. men jeg har fått kjøpt meg en cappuccino og funnet meg et ledig bord jeg kan synke ned ved. Kroppen er sliten, hodet er tomt og flyet er forsinket, men jeg orker ikke stresse. Soner bare ut og forsvinner inn min egne lille boble. Etter en uke med lange arbeidsdager er jeg på vei hjem igjen fra Nord-Norge. Selv om jeg er sliten er jeg overrasket over hvor godt formen har holdt seg. Føler arbeidskapasiteten fikk seg en liten test og viste seg å være over forventet. 

Da jeg ble spurt om å delta under øvelsen var jeg først litt usikker på om jeg skulle si ja. Om jeg  ville klare å holde det gående og om jeg ville tørre trekke meg unna hvis det skulle vise seg å bli behov for det. For det kan være vanskelig noen ganger, særlig blant kolleger man ikke er sammen med til vanlig. Det er ikke alltid jeg orker å forklare hvorfor jeg tar meg noen ekstra friheter og pusterom i arbeidsdagen.  For noen er 13 timers arbeidsdag en lek, barnemat. For andre er det nesten normalen. I mine øyne hørtes det ærlig talt helt pyton ut. Jeg vet liksom ikke helt hvor grensene mine går lenger heller. Men lønningsposen kommer godt med når det om kort tid skal kjøpes IVF medisiner. Etter å ha informert oppdragsgiver om diagnosen og at formen min kan være ustabil så jeg ja til å være med.  Sjefens tydelige ordre om at helsa kommer først og at det er lov å si nei gjorde det også lettere å si ja. Det å ha en sjef som har så stor forståelse gjør det så mye enklere å faktisk lytte til kroppen. 
​
Etter en uke med lange dager hovedsaklig foran pc-en, erfarer jeg hvor viktig aktivitet og bevegelse er for kroppen min. Selv med en time til daglig fysisk aktivetet så tærer den statiske og stillesittende kontorstillingen på når jeg blir sittende så lenge. Det er jo ikke noe nytt, men det er noe med å kjenne det fysisk på kroppen hvor viktig hverdagsaktivitetene er. Også de dagligdagse tingene man gjør. Rygg og nakke er blitt overraskende mye stivere i løpet av denne uken, og jeg har mer småvondter i kroppen enn jeg har vært vant med til nå.  En tur i klatrehallen gjorde merkbart godt for både kropp og sjel og løsnet litt opp. Selv om jeg er fryktelig sliten akkurat nå er jeg glad for å ha erfart at jeg har litt mer å gå på når jeg trenger det i jobbsammenheng. Uten at jeg nødvendig skal presse for mye, for jeg har ennå ikke erfart konsekvensene av å presse for hardt. Og revmatalogens tydelig beskjed om viktigheten av å unngå stress klinger som et mantra i bakhodet. Det er kanskje noe jeg får høre mer om i morgen. Da skal jeg nemlig inn til Rikshospitalet på pasientkurs, hvor jeg vil kunne få dra nytte av andres erfaringer.      

 Nå er det faktisk gått over et år siden jeg hadde time ved Rikshospitalet og ble innvilget et IVF forsøk. Den estimerte ventetiden på 12 måneder føltes så evig langt unna da, men plutselig er det gått et år. Om kort tid vil brevet jeg går og venter på dukke opp, så postkassen sjekkes stadig mer jevnlig. I dag var det derimot et annet brev som dukket opp i postkassen. Et kampanje brev fra NRF med oppfordring om å sjekke hjertehelsen. Det slår meg at jeg ikke har blitt kalt inn til ultralyd av hjerte ennå og det var jo noe som skulle gjøres før jeg gikk i gang med IVF behandling. Det er ordene «mulig perikarditt» fra journalen da jeg ble diagnostisert som utløste oppfordringen. 

Det er i det jeg registrerer lettelsen over at jeg kanskje må vente med IVF til ultralyden er på plass at jeg for alvor kjenner på den underliggende følelsen av at jeg gruer meg til selve behandlingen.  Det har hele tiden ligget så uoverkommelig langt frem i tid. Bildene i hodet har hovedsaklig bestått av lykkelige bilder av positive graviditets tester, ansiktet til mamma når hun får nyheten, nusselige små babyer og barneklær. Nå som det nærmer seg begynner de idylliske bildene å erstattes av det kroppen skal igjennom. Hormonene som skal tilføres i form av nesespray og sprøyter. Nåler som skal høste egg, Den økte mengden blod som nyrene skal rense. De blodfortynnende medisinene. Uvissheten om hvordan kroppen og sykdommen vil respondere på dette har begynt å gnage litt. Det har vært så lett å være så sikker på avstand. Men jo nærmere det kommer, jo mer kjenner jeg på at helsa potensielt er en del av potten og det gjør meg nervøs. Har jeg så gode kort på hånden som jeg tror?

For gjemt inne i den positive indre dialogen ligger også lommer av usikkerhet og tvil. Er dette det rette for meg? Kommer det til å gå bra? Takler jeg dette? Vil jeg dette? Det er noe befriende over å kunne ta det frem i lyset og innrømme det høyt for seg selv. Det må være rom for å kjenne på tvilen og usikkerheten selv når jeg har kommet så langt som jeg har nå. Det er lov å ikke være 100% sikker. Jeg lar tvilen få henge litt i løse luften uten å bearbeide den noe videre.   Når tiden er inne vil svaret komme.  
  

Jeg slipper en lang lat gjesp og bestemmer meg for å sette på en kanne til med kaffe. Titter innom kjøleskapet på vei tilbake til kjøkkenbordet. Urinprøven står og gliser i mot meg på hyllen ved siden av syltetøyet. Det er nemlig tid for en ny runde med blodprøver og urinprøve på sykehuset. Siden laben på sykehuset ikke åpner før halv 9 har jeg en ekstra lang og deilig start på dagen. Jeg bestemmer meg for å ikke knekke av en sjokoladebit til og lukker kjøleskapsdøren. Dronningsjokoladen som skulle brukes til sjokolade trekk på en ny ladning pistasjkuler går unna i ekspressfart. Det er den andre platen jeg har kjøpt inn med samme formål. Klok av skade kjøpte jeg en stor plate denne gangen. Nå er den halvspist.. 

På kjøkkenbordet ligger innholdet fra en konvolutt fra Rikshospitalet brettet ut. Hjertet slo et ekstra slag og jeg holdt pusten et lite øyeblikk når jeg så brevet i postkassen. Jeg pustet litt ut når jeg så at det var et brev fra lærings- og mestringssenteret. Selv om jeg gleder meg og venter i spenning på ringebrevet fra Kvinneklinikken, så  må jeg innrømme at den delen av meg som gruer seg til hormonbehandlingen ble litt lettet. Lettet over å kunne nyte noen nydelige vårdager før hormon-monsteret overtar.  Mulig jeg har et litt skeivt bilde av hvordan hormon behandlingen virker, men flere jeg har snakket med som har gått gjennom IVF-behandling beskriver å ha blitt hele tulleruske av hormonene. Så hva vil åpenbare seg når hormon-monsteret braker sammen  med lupus-monsteret?  Godzilla vs King Kong? Kanskje det er noen som vet på pasientkurset jeg har fått plass på? Det er nemlig det som lå i postkassen, et brev med informasjon om pasientkurset. Det blir litt spennende. Møte andre som befinner seg i samme båt. Jeg skjenker opp en kaffe til og myser ut av vinduet. Solen er allerede oppe og farger himmelen lyseblå. Mars tror jeg blir en fin måned.  

Det er siste helgen i februar og jeg befinner meg midt i Romsdalen på årets første topptur. Vi er 3 stykker som har tatt turen og har akkurat hatt en liten toddy pause i sola. En pause preget av påskestemning er godt på en dag som vi på forhånd vet antageligvis ikke kommer til å havne på topp 5 værmessig. Med sola i ryggen og termosen tilbake i sekken, vender vi skituppene oppover den hvite fjellsiden. Skisporene fra følget foran oss ligger mykt i snøen og viser vei mot toppen av Smørbottfjellet.  Bygevær smyger seg raskt og lydløst oppover fjellene vi er omgitt av og vinden har plukket opp tempoet litt. Skiene siger takfast videre oppover mot toppen som er blitt mer utydelig gjennom skylaget. Det skal ikke gå lenge før vi ikke kan se den og alle konturer rundt oss er innhyllet i hvitt og vind. Skisporene fra følget foran er blåst bort og gjemt. Vinden pisker opp snøføyk i brilleglasset. Det er vanskelig å se veien opp opp, og veien ned. Vi blir derfor stående å vente ut været litt. I følge værmeldingen skal det lette opp igjen om litt. 

Det er merkelig hvordan de andre sansene påvirkes av å befinne seg i en whiteout. Følelsen av bevegelse, retning og fart oppleves helt forstyrret når alle holdepunktene rundt blir borte. Verden føles helt flat og man blir nesten litt uvel og sjøsyk av det. Som i livet ellers er man avhengig av mørket, skyggene og konturene for å kunne bevege seg godt og i riktig retning. Men noen ganger får man en liten whiteout slengt i fleisen og det blir vanskelig å se hvilken retning man skal. Enkelte ganger kan derfor det beste alternativet være å vente, selv om det å bli stående stille på stedet hvil kan føles frustrerende og skummelt. Å stå stille  til man har fått bedre sikt gjør det lettere å stake ut kursen på nytt eller snu. 

10 minutter senere letter det litt opp rundt oss og vi bestemmer oss for å fortsette videre oppover mot toppen. Det vekslende været følger oss oppover, men sammenlignet med turen på denne tiden i fjor kjennes kroppen sterkere og bedre rustet for motvind. I år kan også jeg gå i forkant og legge spor i snøen. Det kjennes godt og motiverende. I likhet med dagens værmelding så melder min personlige "værmelding" at whiteouten ikke varer evig og det er mye godvær i sikte denne våren. 

Det er søndag ettermiddag. Jeg har akkurat spist avsluttet lunsjen med en bolle med bær og vaniljesaus. Mett og tilfreds lener jeg meg tilbake på sofaen og funderer litt på hva jeg skal finne på. Bestemmer meg for å tusle inn på syrommet. Det å sy er en hobby jeg har hatt en stund. Det går litt i bølger hvor ivrig jeg er, men plutselig slår inspirasjonen og lysten ned. Da kan jeg bli sittende timevis i min egen verden, med musikk i bakgrunnen og en te/kaffe-kopp som blir kaldere og kaldere fordi jeg er så oppslukt av prosjektet jeg driver med. I dag ligger det en tanke om å lage en morsom kalkpose i bakhodet. Ofte blir ideene bare surrende litt i hodet før de forsvinner, men i dag setter jeg saksen i stoffet og begynner klippe. Setter på litt musikk. Da er det gjort, i det jeg begynner klippe forsvinner jeg inn i prosjektet. Det klippes. nåles og sys. Det feiles, tas opp igjen og gjøres på nytt. Den opprinnelige ideen endres litt underveis, men steg for steg formes stoffbitene og noe nytt begynner ta form.   

Psykologene kaller denne modusen "Flow" eller flytsonen. Under Covid-19 har forskere sett at mennesker som hadde større/oftere opplevelse av å være i flytsonen, taklet isolasjon og karantene bedre. Hvor man finner denne flytsonen er subjektivt, og kan oppleves i et bredt spekter av aktiviteter. Kreative aktiviteter og hobbyer trekkes gjerne frem som eksempler, men også i idrett og jobbsammenheng kan man oppleve følelsen av flyt. Fellesnevneren er opplevelsen av å glemme tid og sted. Den oppslukende tilstedeværelsen fordi man mestrer og gleder seg over det man driver med. At det er i selve utførelsen og aktiviteten man finner glede , og ikke målet/utfallet. 

Personlig synes jeg at jeg å merke at hvor jeg er i syklusen også samsvarer litt med hvor jeg finner flyt. Etter mensen og frem mot eggløsning finner jeg ofte flyt i fysiske utfoldelser, som for eksempel i klatringen. Etter eggløsning slår oftere de kreative impulsene inn, og det er gjerne da jeg blir sittende i timevis med et syprosjekt og en tekopp. Men selv om jeg plutselig forsvinner timesvis inn i et prosjekt er det ikke alle som blir ferdig, noen blir også skikkelig fadeser. Men det gjør ikke noe for fadesene blir den viktigste kompetansen inn i neste prosjekt. Nå ble jeg forøvrig veldig fornøyd med utfallet fra dagens lille syprosjekt. Den er ikke søm-messig perfekt og korrekt, men det ble en morsom kalkpose som skal være en gave.  ​

Kilder:
​www.youtube.com/watch?v=fXIeFJCqsPs
www.verywellmind.com/what-is-flow-2794768#:~:text=state%20of%20flow.-,What%20Is%20Flow%3F,on%20what%20they%20are%20doing.
sml.snl.no/flow-teori
journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0242043
https://www.sciencealert.com/the-science-of-why-flow-states-feel-so-good-according-to-a-cognitive-scientist