"Tar du medisiner daglig"  I det jeg velger "Ja" i rullgardinen brettes det ut en ny tekstboks i skjemaet og ber meg liste opp hvilke medisiner. Mens jeg lister opp medisinene mine klarer jeg ikke unngå gjøre en mental sammenligning med forrige gang jeg fylte ut dette skjemaet. Det er tirsdag kveld, og jeg sitter å fyller ut journalen min på nytt ved fertilitetsklinikken i Danmark. Før jeg kan booke meg inn til ny samtale må den være fylt ut på nytt, de må ha et brev fra legen min som sier at sykdommen er under kontroll, at jeg får lov til å undergå fertilitetsbehandling, og eventuell tromboseprofylakse. Profylakse har jeg nå lært meg betyr forebyggende medisin. Flere rundt meg fleiper med at det hadde vært mye enklere å bare ta seg en løssluppen tur på byen. Tanken har ærlig talt slått meg her jeg sitter og beskriver lupusdiagnosen, medisinbruk og syklus i små tekstbokser.

Etter klarsignalet fra revmatologen i november bestemte jeg meg for å vente bittelitt for å se om jeg hørte noe fra Rikshospitalet. Men nå som covid tiltakene begynner å dra seg til igjen har jeg begynt å frykte forsinkelser og sendte en epost forrige uke for å spørre om estimert ventetid som gjenstår.  Jeg vurderer nemlig om jeg skal gjøre et forsøk i Danmark i mellomtiden, men jeg vil jo ikke risikere å miste plassen min i køen hvis det ikke skulle fungere. I dag fikk jeg svaret på telefon fra Rikshospitalet. Jeg er nr XX i køen og estimert ventetid er 13 måneder fra timen min i Mars. Det vil si at slik det ser ut nå vil «ringebrevet» mest sannsynlig komme i april.  Ventetiden er sjeldent lang om dagen kunne damen på telefonen fortelle meg. Heldigvis mister jeg ikke automatisk plassen i køen hvis jeg reiser til Danmark og blir gravid. Fristen for å svare er 7 måneder fra brevet kommer, etter det blir henvisningen avsluttet. Men siden ingen andre vil kunne ta min plass før jeg er behandlet/har svart så er det beste om man svarer så raskt man vet. Det vil si at hvis jeg reiser til Danmark og blir gravid så vil jeg kunne vente til jeg er på den "trygge" siden av streken før jeg eventuelt sier fra meg plassen i køen. 

Så da er det store spørsmålet om jeg skal reise eller om jeg skal smøre meg med tålmodighet og vente til det blir min tur. I mitt hode virker det mye snillere for kroppen hvis jeg blir gravid med inseminasjon, for det vil jo si mindre hormoner. At legen min foretrakk Rikshospitalet og IVF har jeg inntrykk av handlet om at jeg ville bli fulgt tett fra starten av syklusen, men jeg får altså lov å forsøke med inseminasjon i Danmark hvis jeg ønsker det. Ettersom jeg har forstått er det aller viktigste at jeg kommer i gang med blodfortynnende medisiner så fort som mulig når jeg blir gravid, at jeg ikke går gravid uten å vite det. Men det er vel liten tvil om at jeg kommer til å ha en bunke tester klar hvis jeg reiser nedover.  

Jeg kunne gjort det privat i Norge også, men da vil jeg måtte starte helt fra scratch igjen med å samle inn alle nødvendige prøver, undersøkelser osv. Ved klinikken i Danmark har jeg også allerede opprettet og betalt for "sæddepot" og kan i tilfelle bestille donor og levering dit så fort jeg er klar. I tillegg til at selve inseminasjonen koster nesten det dobbelte i Norge, så er det også legen som bestemmer hvilken donor som skal brukes. Riktignok kan jeg sette opp 3 alternativer legen velger mellom, men hvis jeg først skal betale så mye for en sprut med sæd, så vil jeg velge donor selv.  

Det høres flåsete ut, men det er bare en måte å håndtere det litt surrealistiske og sære over det hele. For selv om jeg har slått meg godt til ro med valget om å bli alenemor, lupusen og at livet ble slik, så kommer det fortsatt innimellom en bølge av tanker om, "hvordan endte jeg opp her?"   Hadde det ikke vært for at drømmemannen ser ut til å være en bortgjemt enhjørning så hadde jeg kanskje allerede hatt familie. Men det nytter ikke å tenke sånn. Det nytter ikke å tenke om det er noe man kunne gjort annerledes. Ting er som de er. Og mest av alt begynner jeg egentlig bare å bli utålmodig. For om 2 uker blir jeg 39! Hjelpes meg.. Let's get this show on the road! 

Det er siste fredag før jul og vi er godt inne i den mørkeste perioden av året. Det er i dag et år siden jeg fikk den skjebnesvangre telefonen fra legekontoret. Noen dager før årets mørkeste dag kom altså denne beskjeden som skulle forandre alt. Det er rart å tenke tilbake på at det allerede er gått et år. Et år som ble helt annerledes enn det jeg hadde sett for meg og ikke nødvendigvis bare til det verre. Nesten 1 år skiller de 2 bildene. Samme kjole, samme dame, vesentlig forskjell i humør og form.

Starten av året ble røff. Det føltes som det stadig dukket opp nye ting ved kontrollene og humørsvingningene som fulgte var tidvis mørke. Men etterhvert som medisinene fungerte begynte den fysiske formen å komme tilbake, og allerede i mars var kontrollene mye mer optimistiske. I takt med lysere vårdager begynte også hodet å falle til ro med den nye tilværelsen. Et bittelite oppbluss i junisolen ble en påminnelse om at sykdommen alltid ligger på lur, men heldigvis er de aller fleste dagene veldig gode nå og jeg føler meg frisk mesteparten av tiden. 

Dommedagsprofetiene jeg hadde på nyttårsaften har for det meste blitt gjort til skamme, og i dag jeg føler meg glad, lettet og spent på hva det neste året bringer. I følge statistikken fikk ca 150 stk den samme beskjeden som meg, og ca 150stk vil få den  i året som kommer. Noen vil kanskje være lettet over å endelig ha fått et svar etter lang tids sykdom. Noen står kanskje med det samme sjokkartede utrykket jeg hadde for 1 år siden og lurer på hvordan i alle dager man begynner å fordøye en sånn beskjed?

Til deg som nå plutselig har fått denne beskjeden, under er noen av mine erfaringer fra det første året. Dette er kun mine erfaringer. Jeg har skjønt at diagnosen er veldig individuell og arter seg veldig forskjellig, men kanskje kan noe av det være til hjelp i tiden som kommer:

1. Det kommer ikke til å bli som du tror og forventer. På godt å vondt. 
​Plagene og  bivirkningene du forventer blir ikke nødvendigvis som du tror, du kommer ikke til å få alt som google sier du kan få. Siden du allikevel ikke kan spå kan du like gjerne gå inn med en forventning at behandlingen vil fungere. Du vil høre/lese skrekkhistorier, men det er lite hensiktsmessig å begynne med å anta at din historie blir en skrekkhistorie. Etterhvert som medisinene begynner å fungere vil det straks se litt lysere ut.

2. Du kommer til å finne ressurser i deg selv som du ikke ante du hadde. 
Når det kommer til stykket er vi overraskende tilpasningsdyktige. Du kommer til å finne en måte å håndtere dette på og du kommer til å bli overrasket over sterk du faktisk er og hvor godt du takler det. Selv på de aller mørkeste dagene vil du klare å finne den lille stemmen som hvisker at dette kommer til å gå bra. 

3. De gode dagene dine er definitivt ikke over selv om det kanskje føles sånn akkurat nå!
Og de kommer til å føles enda mer fantastiske fordi du kommer til å sette enda mer pris på de. Du vil også plutselig lettere finne lykke og glede i de små tingene som du kanskje tok for gitt tidligere. 

4. Tillat deg å kjenne på det vonde
En positiv grunninnstilling er gull verdt, men tillat deg å kjenne på alle følelsene. Det vil alltid finnes noen som har det verre, men ikke begrav og undertrykk dine egne vonde følelser med påtvungen optimisme. Det er lov å føle på at dette er kjipt, sårt og føles uendelig urettferdig. Noen ganger er det eneste som hjelper å gråte til det ikke er mer tårer igjen. 

4. Å akseptere diagnosen er noe som kommer til å gå i bølger.
Det er ikke gjort på første forsøk. Noen ganger kommer du til å ta 2 skritt tilbake før du tar 3 fremover igjen.  Den føles som noe som er tvunget på deg utenfra, men litt om litt blir den bare en del av den nye normalen og du tenker ikke like katastrofalt om den lenger. Den kommer til å ta mindre plass i hodet ditt etterhvert. 

5. De fleste har ikke hørt om lupus, med mindre de har sett på "Dr. House"
Derfor vil det være noen som ikke helt skjønner omfanget av hva du plutselig må forholde deg til og hvorfor du tar det så alvorlig. Noen vil kanskje ikke kunne ta helt innover seg hva det egentlig dreier seg om før du forklarer. 

6. Fysisk aktivitet og frisk luft er gull!
Og det trenger ikke være så voldsomt eller vare i timevis. Det er utrolig hva enn 10 minutters subbetur rundt nabolaget kan gjøre for å få luftet ut noen av tankene. 

Det har begynt å danne seg svettedråper på ryggen. Lua sklir ned i øynene, mens sagbladet svinger i alle andre retninger enn rett frem. Jeg står på trelasten på Obs bygg med et halvveis innpakket juletre mellom beina. Angrer på at jeg så skiltet om å skjære vekk 2 cm av stammen før treet settes i vann. Innpakningen har begynt å rakne oppover, og treet er halvveis utpakket igjen. Den hjelpsomme mannen som hjalp meg dra treet gjennom trommelen er borte. Jeg dytter lua opp igjen og åpner dynejakken. Ser irritert ned på stammen som nå er dekorert med 15 ulike linjer fra sagen og jeg er ikke i nærheten av å komme gjennom. Feminist eller ei, noen ganger skulle jeg bare ønske jeg hadde en mann som bare kunne fikse disse greiene. Jeg gir opp sagen og løfter treet bort til trommelen igjen. Får skubbet det gjennom og pakket det inn igjen på nytt før jeg får sjonglert det på skrå gjennom bilen. 

Vel hjemme igjen er det bare å finne frem tursagen og gi seg i kast med stammen igjen. Omsider kommer jeg gjennom og kan endelig plassere treet i juletreet foten.  Klipp for klipp folder treet seg ut fra kokongen, men.. det er jo skeivt? Et skritt tilbake avslører at treet står så skeivt at det ser ut som det tipper over snart. Etter 1 velt, 2 nye runder med sagen og 4 forsøk på å plassere foten smartere står treet fortsatt skeivt. Det er sagflis, kvae og barnåler overalt, men nå står det der ferdigpyntet med lys og fine kuler. Med den skakkjørte siden skjult inn mot veggen, i tilfelle det skulle tipper over.  

Det er jo egentlig litt med jula som det er med juletreet. Noen ganger må man rett og slett bare  støtte seg til veggen for å klare komme seg gjennom. Julen skal liksom fylles med lys, glede og varme, men noen ganger er man for skakkjørt til å romme alt som forventes. Jeg kjente på det i fjor. Den voldsomme kontrasten mellom alt det gode, glade jeg så rundt meg, og den mørke bitre skyen jeg følte hang over meg. En ting som er sikkert er at julen i år vil bli mye bedre og lettere! Og like sikkert er det at noen nå går sin tøffeste jul i møte.  Noen vil gå julen i møte med livet snudd på hodet av sykdom, skilsmisse, sorg og tap. Tap av familie, tap av helse eller kanskje aller verst, tap av mening. Til deg som jeg vet akkurat nå sitter med hendene fulle av nye medisiner og blodprøvesvar, neste jul blir bedre! 

I slutten av oktober satt jeg under ullteppe og det dukket opp en artikkel om vinterbading i Facebook feeden min. Dette høres ut som noe jeg må teste tenkte jeg umiddelbart etter å ha lest alle fordelene. Det er lett nok å tenke når man sitter god og varm under et ullteppe. Men nå står jeg her da, midtvinters, i topplue, bikini og med sokker på beina. Et lite bad i begynnelsen av November som oppvarming, men da var det ikke frost og minusgrader. Nå er det -7 grader i lufta og et tynt hvitt lag med snø på bakken. Noen deler av fjorden har fått is. Det er med nølende, skrekkblandet fryd jeg titter ned mot vannkanten. 2 badere har allerede vært uti. Det er løgn å si at vannet ser innbydende ut. Dette er helt koko! Er jeg blitt gal?  

Vinterbading sies å være forbundet med en del gode helseeffekter, både fysiske og psykiske. Deprimerte opplever bedring og redusert medisinbruk, mens noen diabetikere oppdager at de trenger mindre insulin. En dansk studie viste at det brune fettet oppførte seg annerledes hos de som vinterbadet jevnlig og muligens er bedre beskyttet mot å utvikle hjertesykdommer.  Revmatikere opplever også gode effekter av å vinterbade, både smertelindring i ledd og mer energi. Helseeffektene tilskrives de fysiske reaksjonene i kroppen når den utsettes for den sjokkartede opplevelsen iskaldt vann er. For å takle sjokket skiller hjernen ut adrenalin og noradrenalin, i tillegg skilles det ut endorfiner som smertestillende.

Men vinterbading er ikke bare uproblematisk. For mennesker med hjerte- og karsykdommer kan sjokket fra det kalde vannet bli for tøft for hjertet. Derfor er personer med  hjerteproblemer anbefalt å ikke utsette seg for det. Det er heller ikke bare, bare for friske mennesker å kaste seg uti. Sjokket fra det kalde vannet kan potensielt føre til at man besvimer og drukner. I tillegg kjøles kroppen raskt ned, så faren for hypotermi er reell. 

Med bestemte skritt beveger jeg meg av liggeunderlaget og setter kursen mot vannet. De første skrittene går overraskende greit. Jeg beveger meg målbevisst fremover og vannet stiger oppover lårene. Kaldt, men greit.  Så registrerer kroppen kulden for alvor. Jeg kjenner ikke igjen lydene som kommer ut av meg i det jeg tar 2 skritt til og dupper kroppen under til halsen. Det er noe primalt og forløsende over ulene. De kommer fra dypet og slipper gjennom helt ufiltrert og ukontrollert. Omtrent 3 sekunder er kroppen dekket av vann før jeg beveger meg like målbevisst tilbake til matta. En prikkende, klypende følelse i det luften treffer den våte huden. Latteren sitter løst mens kalde hender finner frem håndkle og ulltøy. En følelse av letthet og lykkefølelse blander seg med hvite, numne, tær og fingre. Dette frister utrolig nok til gjentagelse. Nå blir det full tenning på julebord i kveld!  

Kilder: 
forskning.no/forebyggende-helse/hvordan-pavirker-isbading-kroppen/801266
forskning.no/hjertet-menneskekroppen-sykdommer/vinterbadere-reagerer-helt-spesielt-pa-kulde/1925456
forskning.no/hjertet/er-det-sunt-a-bade-om-vinteren/1811377
psykologisk.no/2021/02/isbading-gir-et-kick-av-glede-og-energi/
www.spondylitten.no/isbading-ga-uventet-effekt-for-psoriasisartrittpasient/​

Hendene klamrer seg fast til de store blå takene mens venstre fot følger etter og henger seg fast med hælen. Skal det gå denne gangen? Skal jeg klare å komme til avslutningen? Høyre arm strekker seg langt ut og treffer neste store tak med et hardt klask. Det kan gå! Oppmuntrende tilrop kommer inn fra siden. Desperate hender glir febrilsk mot den ru overflaten og for n´te gang i dag ligger jeg plutselig på ryggen på tjukkasen.  Det er så nære, så nære, så innmari nære på. Jeg børster av hendene på buksa og skal til å stikke hånda ned i kalkposen på nytt i det jeg oppdager at det pipler blod fra fingertuppene.  

Nå er det ikke (bare) det at jeg er et råskinn som gjør at det pipler blod fra fingertuppene mine. Lang tids bruk av kortison kan gi tynnere hud som er mer utsatt for sår, rifter og blødninger under huden. I tillegg kan det ta litt lenger tid før sårene gror. Siden man også går på immundempende medisin er det derfor lurt å følge litt ekstra med på at det ikke går infeksjon i sårene man får.  Imurelen kan også gi litt bivirkninger som går på huden. Blant annet kan man få vorter og brune flekker, men dette oppstår gjerne etter enda litt lengre tids bruk. Så bena mine er konstant fulle av blåmerker, flekker og små sår som jeg ikke aner hvor kommer fra. Men de tenker jeg ikke gjemme bort i bukser når julesesongen nå er i anmarsj. Flekkete bein eller ei, de skal få svinge seg så mye de vil i kjoler og skjørt!
​

Jeg gir bulderet et par forsøk med plastrede fingre før jeg kaster inn håndkleet. Det er på tide å komme seg hjem for å gi hendene litt sårt tiltrengt pleie. Selv om sårene skyldes prednisolonen føler jeg meg ganske badass og imponert over egen innsats når jeg rusler ut av hallen. ​

​Kilder:
https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/Norsk-revmatologisk-forening/pasientinformasjon/medikamenter/prednisolon-tbl/

Det er mandag ettermiddag og middagen har sunket seg godt på plass i magen. Vanligvis ville jeg allerede vært i klatrehallen, men etter teknikkkurset i går er hender og håndledd litt ømme og trenger en pause. Egentlig skulle jeg faktisk vært på date i dag. Eller i mitt hodet var det hvertfall en date, men den ble avlyst. For øyeblikket sitter jeg derfor i stedet veldig godt plassert i sofaen, mens  strikkepinnene går. Genserbolen på en julegave har begynt å vokse seg stor mellom hendene. En liten stemme har begynt å hviske at det er på tide å snøre på seg joggeskoene snart. Det er lenge siden jeg har syklet til jobb, så det er på tide å børste støv av joggegleden for å ikke miste all kondisjon. Målet er å samtidig finne litt granbar til adventstaken. Men dørstokkmila føles litt lang i dag. Jeg tar meg i å kjenne ekstra godt etter om jeg er litt sliten eller har vondt noen steder.  Leter litt etter om det er noe jeg kan skylde på lupusen sånn at jeg kan bli sittende i sofaen og strikke i stedet. 

Det er ikke det at man på død og liv alltid skal tvinge seg ut og av gårde, men akkurat i dag så vet jeg at det bare er min indre kosegris som leter etter unnskyldninger for å kunne bli værende på sofaen under ullteppet. Den indre kosegrisen er spesielt aktiv på denne tiden av året, når mørket og kulden senker seg ute mens stearinlysene blafrer inne. I utgangspunktet var planen en skikkelig god joggetur, men akkurat nå har jeg gått i forhandlinger med kosegrisen om premissene for turen ut. Det kjennes fryyyktelig kaldt ute argumenteres det, men gradestokken viser bare så vidt under 0.  Stillongs og ulltrøye kommer frem fra skuffen, samt en fleecegenser for sikkerhets skyld. Det slår meg at jeg egentlig er bedre kledd nå enn på en skitur i 13 minus i vinter, men akklimatisering til vinteren pågår fortsatt. Etter litt frem og tilbake blir jeg og kosegrisen enige om at vi sykler til en sti i nærheten hvor det kanskje finnes litt granbar til adventstaken. Så ser vi an hva vi føler for når vi kommer dit. 

Ved starten av stien ligger det et par trær som har gått med i fredagens uvær, så adventstaken er raskt i boks. Med høy musikk på øret er kosegrisen straks litt mer medgjørlig og vi jogger lett innover stien. På sånne dager nytter det ikke å ha veldig høye ambisjoner, da handler det bare om å komme seg litt ut og røre litt på seg. Så det blir en litt merkelig miks av lett jogg, dansetrinn, hinking, hopping og skyggeboksing bortover den mørke stien. Omsluttet av mørket er det uansett bare trærne som kan se krumspringene som foregår. Det blir raskt varmt så det var litt overkill med den fleecen. Etterhvert blir kosegrisen litt lei og vil tilbake. Vi inngår et kompromiss om å sykle opp på toppen av en bakke i nærheten og se om vi kan ta noen bilder av månen før vi vender hjem til ullteppet igjen. Som sagt så gjort. En liten omvei og en liten bakke senere får vi tatt noen fine bilder av månen før vi triller nedover mot sofa og strikketøy. Treningsmessig ble det kanskje ikke så fryktelig effektivt, men det ble frisk luft og litt bevegelse, og det er det viktigste. 

Omtrent på denne tiden i fjor fikk jeg overta en gyngehest i tre fra 50-tallet. Det var rett etter det 3.forsøket i Danmark. Når jeg fikk spørsmål om å overta den tenkte jeg den kunne være et hyggelig og passende oppussingsprosjekt i påvente av en positiv graviditets test. Det er noe fint med å pusse opp og gi gamle ting nytt liv. Det ble litt for mye sår symbolikk i gyngehesten da jeg ble syk og lenge ble den stående gjemt, men ikke glemt i kjelleren. Etter hvert som jeg ble friskere fikk den komme frem igjen og det som i utgangspunktet var et morsomt prosjekt har plutselig blitt mer ladet av mening.  Et sted i bakhodet dannet det seg et mål om å få den ferdig før kontrollen. Som et tegn på at nå er det klart for veien videre. 

Den så ganske rufsete og sliten ut når den kom. Ironisk nok var jo egentlig jeg og Gyngehesten litt i samme tilstand når jeg fikk den, selv om jeg ikke var helt klar over det der og da. Sliten i uttrykket med avskallet maling og tjafsete man. Litt på samme måte har vi også gjennomgått en overhaling i løpet av året. Lag etter lag med maling er skrapet vekk, med meisel og kjemikalier. Med sandpapir kom til slutt det innerste laget til syne. Det avslørte noe såret, men aller mest solid treverk. Ingenting som ikke kunne fikses. Sårene ble dekket og styrket med sparkel. Etter et lag grunning så den straks lysere på tilværelsen i løpet av sommeren. I det bladene begynte falle, tilkom nye lag med maling som skjuler sparkel og sår.  Mørkegrå november kvelder har gitt tid til de siste små detaljene og den ser friskere ut i fargen enn på lenge. Den tjafsete manen er erstattet med frisk, frisert hamp og den ligner stadig mer på sitt gamle jeg igjen. Den vil aldri bli helt den samme igjen, men den er blitt desto rikere på historie. Tid, energi og en del av min historie ligger nå investert i denne gyngehesten som var klar for søppeldynga. Nå står den frisk og rask på startstreken igjen, klar for å starte et nytt og spennende kapittel.  Akkurat som meg. I dag har jeg nemlig vært på kontroll hos revmatalogen og fått klarsignal. Jeg er frisk og stabil nok til å forsøke å bli gravid!! 

Lagde jeg meg egentlig middag i dag? Klokken er blitt 21 og jeg har akkurat skrudd av symaskinen. Jeg føler meg ikke sulten, så skulle nesten tro det?  Men jeg kan ikke huske at jeg begynte på noen middag? Jeg konstaterer at jeg har nok ikke spist og det slår meg at jeg burde jo spist noe så kveldsdosen ikke blir liggende i tom mage. Plutselig innser jeg at jeg har glemt kveldsdosen også. Jeg har visst vært så oppslukt av symaskinen at jeg glemte å faktisk gå å ta pillene når alarmen gikk. Er det kanskje innbilning at jeg ikke merker noe til den berømte hjernetåken som følger med lupus? 

Det er mye glede i mat og jeg kan storkose meg på kjøkkenet med å tilberede den. Men noen dager er matlysten helt fraværende og da er det vanskelig å hente inspirasjon. Sånn som i dag. Mens jeg ventet på at middagsinspirasjon og sulten skulle dukke opp  satte jeg meg ned ved symaskinen med et bukseprosjekt i stedet. Middagen ble helt bortglemt. Nedsatt matlyst kan være en bivirkning fra både Imurel og Plaquenil. Strengt tatt foretrekker jeg kanskje nedsatt matlyst fremfor kortison hungeren. Det er enklere å få i seg mat fordi du vet du trenger det, fremfor å stagge en unormal sult.  Helmelk og brunostblingser eller kokte egg blir som regel redningen når matlysten uteblir. For jeg vet det vil straffe seg i morgen hvis jeg legger meg nå uten å spise noe. 

Akkurat som Halloween er farsdag en skikk som er importert fra USA, hvor den første farsdagen ble feiret 19.juni 1909. I Norden var det Sverige som var først ute i juni 1931. Etter at både Sverige og Danmark opplevde gode salgstall i forbindelse med farsdagen var det tobakkshandelen i Norge som først foreslo å innføre farsdagen. At farsdagen ble lagt til andre søndag i november var rett og slett for å gi mer omsetning frem til julehandelen kom skikkelig i gang. Selv om dagen ble innført for å trigge handel, så er det en fin tanke å hedre eller minnes fedre og jobben de gjør. Selv er jeg så heldig at jeg to fedre, en pappa og en stefar. Derfor ligger det også to konfektesker i gangen i dag. Etter en telefon til pappa viste det seg at han er i Spania, så den ene esken må gjemmes vekk så lenge. Den andre havnet i sykkelkurven og fikk en liten søndagstur.  

Farsdagen pirker selvfølgelig også borti den såre siden av solomamma prosjektet mitt. Faktumet at det ikke kommer til å være noen pappa tilstede når barnet mitt blir født. Opplevelsen og konsekvensene av å vokse opp uten en far er det kritikerne bekymrer seg mest over når de motsetter seg assistert befruktning for single kvinner. De fleste er nok enige om at å vokse opp med en god pappa er bedre enn å vokse opp uten. Men jeg tror ikke at man er dømt til et dårlig liv uten en biologisk far til stede. Når assistert befruktning for single diskuteres blir det ofte veldig mye fokus på den biologiske faren, at man ikke vet hvem den biologiske faren er. Men det å bli og være pappa er jo tross alt mye mer enn bare biologi. Det er et kontinuerlig valg om å stille opp og være tilstede. Jeg synes en studie av homofile menn som foreldre er et rørende eksempel på at det å være forelder til syvende og sist også er et valg, som gjør noe med oss biologisk. Når en kvinne blir mor skjer det en forandring i amygdala som gjør at hun responderer på babyens behov. Fars amygdala tar over når mor ikke er til stede. I homofile par hvor det ikke er noen mor, så fungerer amygdala på samme måte som hos mor hele tiden. Så vår egen menneskelige natur er i noen tilfeller mer tilpasningsdyktig enn det enkelte antar.   

Men biologi er også en del av det, og i motsetning til i Norge så kan man ved klinikkene i Danmark velge donor selv. Det er noe absurd og litt trist over å rasjonelt vurdere søkekriterier som vanligvis gjøres av urinstinktet. Det jeg vektla når jeg leste gjennom donorkortene var indikatorer på god fysisk og psykisk helse, samt hår-/øye farger som ligner mine egne. Etter å ha filtrert ned til 5 aktuelle lot jeg venner lese gjennom og komme med innspill.  Det var en litt rar følelse å til slutt legge et strå, som det kalles, med donorsæd i handlekurven og ta frem kredittkortet. Som om jeg kjøpte et par sko.  Men jeg kan garantere deg at det var ingen tanker om å skape en designerbaby som gikk gjennom hodet mitt når jeg til slutt satt der med den første ordrebekreftelsen på at sæd var på vei til klinikken. Det var en kombinasjon av håpefull forventning og en fallitterklæring av at familiedrømmen endte her. 

Akkurat dette rundt farsdag og lignende situasjoner som kan skape spørsmål og en følelse av at noe mangler, forsøker man å danne seg noen tanker rundt. Jeg tenker at det viktigste er å ikke problematisere det for mye eller gjøre det til noe større enn det er. Unngå å overføre  voksne tanker til barnet. Hvis man hele tiden blir fortalt «stakkars deg som ikke har en pappa» så vil man jo til slutt også tenke det. Farsdagen er bare en dag av 365 dager i året og det finnes mange grunner til at barn vokser opp uten sin biologiske far. Hvis det skal lages kort til farsdagen i barnehagen så kan man jo foreslå å lage kort til bestefar eller onkel for eksempel. Jeg tror jo heller ikke at vi ikke kommer til å være alene resten av livet. På et tidspunkt kommer det til å dukke opp noen som vil bli en del av vår lille familie. Det er ingen selvfølge, men jeg velger å tro at det kommer til å skje. Av erfaring vet jeg jo at en stefar også kan være en veldig god og viktig farsfigur.  

​

November har vært lunken så langt, med unntak av noen morgener med frosne vinduer. November er generelt en litt lunken måned. Fanget mellom dristige, frekke oktober og prangende, nellik duftende desember ligger denne grå, unnselige måneden. I går fant jeg igjen et gammelt brev. Et brev skrevet til en gammel forelskelse, det er alt annet en lunkent. Brevet dro meg tilbake til minnet om relasjonen som aldri ble noe mer enn et håp om kjærlighet. Det er  litt ubehagelig å bli minnet på følelsesregistret, det sitter fortsatt lett tilgjengelig under huden. Den dyptfølte hengivenheten som erstattes med desperasjon og bunnløs sorg når avvisningen er et faktum. Ydmykelsen av å innse at man kun var en blodfattig ventepause, litt som november. De patetiske forsøkene på å klamre seg fast. Klamre seg fast til en illusjon om noe som aldri var.  Hvorfor gjør vi det? Klamrer oss fast til de menneskene som bekrefter det vi frykter aller mest? At vi ikke er bra nok som vi er, at vi mangler noe? Hvorfor er det så lett å dedikere så mye av energien og varmen sin til noen som er lunkne, kalde eller likegyldig? Hva prøver man å bevise? Hvis jeg bare gir litt mer av meg selv, forsøker å være litt bedre, litt flottere, litt snillere, da vil de til slutt synes jeg er god nok. Det hele er ganske trist å erindre i etterkant.  Jeg har skrevet flere slike brev. Noen sendte jeg, de fleste ikke, andre brant jeg. For hver sterke følelse, en ny lærepenge. Eller kanskje er det egentlig den samme lærepengen om igjen, bare med nytt ansikt. En lærepenge om at man fortjener bedre. Man fortjener mer enn halvhjertet og lunkent. Forhåpentligvis lærer jeg snart.  
​
Det er i relasjon med andre at vi opplever og finner oss selv. Vi påvirkes av de vi omgir oss med og nesten umerkelig farger de oss, setter igjen merker og arr i skinnet. Det er vel kanskje også derfor vi  føler på ubehag når vi må gi slipp. For i det vi gir slipp forsvinner en liten bit av oss som de tok med seg. Noen merker og menneskene som etterlot dem blekner og kanskje til og med forsvinner litt når det gamle skinnet slipper og erstattes med et nytt. Merker og arr du trodde aldri ville helbredes er plutselig helt borte. Andre derimot har preget deg dypere enn du var klar over og vil aldri forsvinne helt. Noen har dreid deg i en ny retning, vekket en ny interesse eller egenskap. En egenskap du oppdaget i deg selv. En egenskap du tok til deg og gjorde til din egen. Det er en fin erfaring å ha i bakhodet når livet slynger deg videre i en ny retning, mot en ny lærepenge. For du vet at det vil tilføre deg noe nytt, noe du ikke vet om deg selv ennå. ​

Store tanker å ha i hodet på en helt vanlig fredag. Eller ikke helt vanlig fredag, det er lønningsdag og i dag skal jeg faktisk være med å ta en lønningspils. Med det moduset her blir det ratt løst noen verdensproblemer også. God helg!
​